Det er krig og kjærlighet. Den er en hyllest til naturen. Den fører oss til en fantasiverden hinsides alt man har sett på kino tidligere, skjønt den på det mest eksplosive i de dype skogene minner ikke så lite om «Apokalypse Nå», filmen om grusomhetene i Vietnam.

James Cameron gnistrer til igjen 10 år etter storfilmen «Titanic» og han gjør det med bravur når han fører oss til planeten Pandora utallige lysår ut i universet. Der har militærstyrker store baser på jakt etter kostbare mineraler. I disse vidunderlige vakre skogene lever forunderlige vesener i pakt med naturer. De dyrker dens herlighet og har tro på dens helbredende evner. Her er også ville dyr, flygende øgler og store hester som folket har temmet.

I militærbasen transformeres historiens helt lik en av skogens rare skapninger. Han skal infiltrere dem for å få tilgang til rikdommene. Det går ikke slik han håper. Det store slaget er uunngåelig. Vi får dermed slagscener som aldri har vært vist på film tidligere med flygende øgler og ville dyre i kamp mot de meste moderne våpnene og en gal offiser som vi bare kan måpe over.

Her presenteres tekniske mirakler som gir oss uforglemmelige scener. Så får jeg heller tilgi at det også finnes korte sekvenser med tøvete replikker. James Cameron tar naturen og de som dyrker den, kraftig i forsvar. I så måte er det en dyp og alvorlig undertone i hans historie. Men når den også samtidig gir oss en visuell opplevelse helt utenom det vanlige, er det bare å gi seg over og nyte hvert minutt.