Jeg har alltid vært svak for Margreth Olins filmspråk.

Det er noe med tonen, respekten, modigheta. En filmskaper med noe på hjertet. Og hvilket hjerte.

Engelen er dokumentaren som ble spillefilm, men som i billedspråket har bevart dokumentarens preg.

Et bidrag til realismen, kanskje, men ikke bare. Engelen er fysisk vond å se.

Det gjør vondt å puste, det gjør vondt å kjenne på følelsene og tankene den setter i sving, om nære relasjoner, om å være barn, kvinne, datter, mor.

Om å være menneske. Et sårbart menneske. Lea (Mykløen/Michaelsen/ Bonnevie) er barnet som vokser opp uten å bli sett.

Hun er elsket av sin mor, men kjærligheta havner i skyggen så snart den voldelige og alkoholiserte Ole flytter inn.

Fyll, spetakkel, overgrep, og barnets redde blikk. Barnet som vokser opp og kjenner at knuten i brystet løser seg opp i rusens selskap.

Og hva gjør det voksne barnet når hun selv får barn? Skal sirkelen gjenta seg?

Å se Olins film er å glemme at det er skuespillere vi ser. Sjøl Maria Bonnevies eksponerte ansikt tar form av et annet. Leas.

Og sjøl om det er rusavhengighet det handler om, så er det bare overflatens budskap. For Olin løfter på lagene av det å være menneske, og ikke minst – medmenneske.

For hvem sin livbøye er man? Sin egen? Og hvis man ikke klarer å redde seg selv, hvordan kan man forsikre seg om at noen andre skal gripe fatt når det gjelder?

– Det er ikke en film det er farlig å se, sier Olin. Nei, den er ikke farlig å se. Men den er farlig god. Og du gjør deg selv en stor tjeneste ved å kjøpe kinobillett.