Det er Loes bøker Kurt blir grusom og Kurt quo vadis? som ligger til grunn for Rasmus Sivertsens animasjonsfilm der tema er «Hvor viktig er det å kjøre truck, sånn egentlig?»

For truckfører Kurt er det selve livet, det som gjør at han står opp hver morgen med et smil om munnen og serverer flygende pannekaker til arkitektkona Anne-Lise og deres tre barn: Feite Helena, spikertynne Bruse-Kurt og lille Bud. Hjemmet deres henger på halv tolv i et fintrimmet nabolag, men alt er egentlig ok helt til lege-Petter flytter inn i nabohuset med personsøker på den hvite frakken og (snart) svømmebasseng i hagen.

Og brått forsvinner limet i Kurts familie, for hva er truckførerlivet sammenliknet med statusen nynaboen byr på. Han som har grillparty i hagen med en brystfager statsminister som selvskreven gjest?

Nada. Og det bestemmer Kurt seg for å gjøre noe med. Og blir grusom. Og hører ikke på det øret der lille Bud siterer Rigmor i barnehagen: «Man skal være glad for det man har».

Karrierejag og statusjakt og sjøltillit som får seg en alvorlig knekk er tema. Et voksent tema som formidles enkelt og rett fram med kreative krumspring, ikke minst i formen. Typene er sjarmerende typete enten de har tanntics eller bare er trønderpoliti med bart og Rosenborg-mani.

Atle Antonsen gir stemme til sjølveste Kurt, og gjør det bra, men jeg kan ikke fri meg fra at bildet av Antonsen sjøl konkurrerer med truckføreren.

Konklusjon: Flott norsk animasjon som hele familien kan glede seg over.