Noen filmer gjør så sterkt inntrykk at det er vanskelig å sette ord på det.

At Sigrid Beate Edvardsen klarer å sette ord på sitt liv, er imponerende. For Mitt elskede barn er hennes historie og den er så vond at man ønsker den ikke var sann.

Men virkeligheten er der ute. Hver tiende barn utsettes for incest. For Sigrid Beate startet helvete da hun var seks. Når vi møter henne er hun 33 og skal snart inn og sone i sju år for å ha tatt livet av faren sin.

Mitt elskede barn er en sterk og svært gripende dokumentar, fra det første nyhetsinnslaget om drapet fyller lerretet til Sigrid Beate tar et gråtende farvel med mannen sin og deres seks år gamle sønn utenfor fengselsportene.

Tida imellom bruker regidebutant Britt Jorunn Hundsnes til å legge stadig nye brikker til dette såre og vonde puslespillet. Ved hjelp av gamle, private bilder fra fotoalbumet og grovkorna videoopptak fortelles historien om Sigrid Beates barndom og oppvekst.

– Jeg måtte hele tida holde den maska om at alt skulle være så bra. Fasaden var veldig viktig, forteller Sigrid Beate mens ordene hennes hviler oppå og forsterker bildet av jenta i den fine kjolen på julaften. Det er noe i blikket, og burde Sigrid Beates mamma ha sett det?

Vi møter også henne og hennes selvbebreidelse. Vi kommer inn på skammen og redselen («sladrer du kommer mamma til å dø»), sjølskading og Ellen, hun som ikke kan fortelle sin historie. Familietragedien er stor.

Størst inntrykk gjør Sigrid Beates styrke. Ikke bare den at hun skaper rom for et filmteam i livet sitt, men også den verbale styrken, selvrefleksjonen, evnen til å se i mange speil. Men, som hun sier det, det er nå jeg trenger hjelp, nå som hun begynner å kjenne på det hun har fortrengt.

Og får ikke Sigrid Beate selv hjelp mens hun soner, har hun i alle fall med denne filmen gitt en kraftig vekker og en raus håndsrekning til de som trenger det.