Lørdag var jeg i Bergen og så den ferske filmen Before the Music Dies, som en del av Bergen Internasjonale Filmfestival (BIFF). Filmen hadde to klare hypoteser/påstander; nemlig at 1: musikkindustrien er blitt mye mer kynisk og økonomisk fiksert enn tidligere og 2: det er i dag vanskeligere, selv for talentfulle band/artister, å få kontrakt med de store selskapene enn det var før. Filmen konkluderer i så måte mer eller mindre med at disse påstandene faktisk stemmer.

Jeg er i beste fall marginalt enig med det andre poenget og kjempeuenig med den første.

Greit nok at musikkindustrien i dag fortoner seg som en totalt kynisk bransje hvor hensynet til kjappe inntjeninger står i høysetet, og en beinhard idé om at suksess kun kan måles i antall solgte skiver (eller lydfiler, som det i dag også heter). Slik er det nemlig, men er det spesielt verre enn før? Det mener iallfall regissøren av Before the Music Dies, Andrew Shapter.

I den en og en halv time (og etter alle kriterier altfor lange) filmen underbygges påstandene ved å vise til noen utvalgte av dagens talentfulle musikere i USA som enten ikke har lyktes i å få platekontrakt, eller som er blitt sparket eller selv bedt om å bli løst fra sine signerte kontrakter. Poenget underbygges også ved å vise til artister som på 60- og 70-tallet ble satset på og som visstnok aldri ville fått en sjanse i dag. Grunn: i dag er det artistenes utseende som kommer i første rekke, og musikalske evner er ikke lenger en gangbar verdi for vurdering av kvalitet. Eksemplene på det første er Aretha Franklin (tjukk), Stevie Wonder (blind), U2 (ikke pen), Eric Clapton (heller ikke spesielt pen) m.fl. Dagens Antikrist er i tillegg Britney Spears og diverse girl- og boyband.

Dette er selvsagt bare sludder og pølsevev. Hva man enn synes om disse artistene er det vel ingen som virkelig tror at de ikke ville fått kontrakter på nytt om musikken deres kom ut i den kulturelle samtiden platene deres ble sluppet? For hvordan kan man da forklare braksuksessen til storselgende artister i dagens musikkindustri som Missy Elliot (ikke tynn i det hele tatt), Andrea Boscelli (temmelig blind – og synger attpåtil noe så uhipt som opera), The Strokes (bustete og kvisete middelklassegutter fra New York), Radiohead (introverte raringer fra England med i utgangspunktet nokså utilgjengelig musikk) eller for den saks skyld Odd Nordstoga (traust, nynorsk folkemusikk-pop)? Det er i hvert fall ikke kroppsform, ansiktsskjønnhet eller full score på synstester hos optikeren som ligger til grunns for noen av disse artistenes suksesser.

På både 60- og 70-tallet, og for den saks skyld alle tiårene før og etter, har det bestandig florert av talentfulle band/artister som ikke har blitt oppdaget av de store selskapene, og slik er det også i dag. Men det er ikke blitt verre. Ta en titt på platekontraktene til Elvis Presley, James Brown, Johnny Cash og Dean Martin og du vil se at det overhodet ikke har forverret seg. Sistnevnte hadde til og med så dårlige dealer med selskapet sitt at han på et tidspunkt i karrieren sin var ned i minus fem prosents fortjeneste på sine produkter. Altså, for hver hundrede dollar han tjente måtte han betale fem dollar. Selv ikke en døvstum og blind førsterundeutstemt Idol-artist ville i dag havnet i et slikt uføre, og det sier jo en hel del.

Og pene artister av begge kjønn som har andre til å skrive brorparten av låtene for seg har bestandig eksistert. Britney Spears, Jennifer Lopez, Robbie Williams og Boyzone representerer i så måte ikke noe nytt, for i denne klubben finner du også Elvis Presley, store deler av 60's-stallen til Motown, Boney M, New Kids of the Block, The Monkees og Emmylou Harris. Uten sammenligning for øvrig.

Det er derimot viktig å understreke at de store plateselskapenes grunnintensjoner bestandig har vært å tjene penger, og ironisk nok var det enda mer penger i systemet for bare få tiår siden. Objektivt sett svært vellykkede de artister som Iggy Pop, Johnny Cash, Mariah Carey, Neil Young og R.E.M. har alle opplevd å bli sparket fra eller selv krevd å bli løst fra sine kontrakter fordi en eller begge parter var misfornøyd med enten salgstall eller kunstneriske leveranser. Dette er altså ikke noe nytt som plutselig har dukket opp de senere år.

Det var ikke bestandig bra vær på 17.mai før om årene og det private næringsliv var glad i penger da også. Vi har alle en selektiv hukommelse og det er lett å glemme at nokså mye til og med var verre enn i dag. Også i plateindustrien.