Ozzy Osbourne er viktig for meg. Jeg syns A-ha er bra. Og jeg syns Prodigy er helt greit. Etter Døgnvill-festivalen 2010 er rekkefølgen motsatt. Det var helt rett at det var Prodigy som avsluttet Døgnvill 2010. Per dags dato fremstår Prodigy mye mer virilt enn et a-ha på avskjedsturné, og Ozzy som burde begynne å planlegge sin avskjedsturné.

Rock er sjangeren som appellerer til meg og jeg er meget skeptisk til elektroniske elementer i musikk. Likevel underkjenner jeg ikke viktigheten av Kraftwerk, Suicide, Depeche Mode og Prodigy.

En av mine personlige favoritter – Breathe – kom allerede som låt nummer to og etter det så aldri bandet seg tilbake. Poison fra Music From The Jilted Generation (1994) var et stort høydepunkt. Trioen er utvidet med trommeslager og gitarist/bassist live, noe som gjør at bandet framstår mer organisk enn på skive.

Prodigy har to frontfigurer som utfyller hverandre perfekt i rapperen Maxim og punkeren Keith Flint. Sjefen selv, Liam Howlett holdt seg i bakgrunnen.

Jeg liker ikke å innrømme det, men Flint framstår mye skumlere enn det både Ozzy og Johnny Rotten tidligere har gjort på Døgnvill. Han kom spesielt til sin rett da Maxim forlot scenen og bandet dro i gang første singelen fra Fat Of The Land (1997) – Firestarter.

Maxim kom tilbake til tonene av Voodoo People, som ble avløst av Invaders Must Die fra i fjor og min Prodigy-favoritt Diesel Power – låten som innehar tidenes tyngste groove – før bandet forlot scenen med kokainhyllesten Smack My Bitch Up.

Ekstranumrene – Their Law og Out Of Space – minner meg mest om edderkoppen på Lindströms tivoli. Likevel står jeg igjen med følelsen av å ha opplevd en stor konsert oppe på Valhall i kveld.