Oppe på Valhall torsdag sang han mye surt, og ofte var det så ille at stemmen hans sprakk. Han virket mye sprekere i kroppen enn i stemmen, og per dags dato funker han best til å klappe takten. Han løper rundt på scenen og han spruter på publikum med en slimkanon, sånn som Ghostbusters hadde på 90-tallet.

Superbandet han hadde bak seg i mange år (Rob Trujilo/Metallica, Mike Bordin/Faith No More, Zakk Wylde/Black Label Society) er borte, men hans nye backingband, med grekeren Gus G i spissen står ikke mye tilbake for dem. Legenden Ozzy framstår selv som det svake leddet.

Konserten åpnet relativt greit med Bark At The Moon fra 1983 og Let Me Hear You Scream fra årets album. Men på tredje låt, Mr. Crowley sprakk Ozzys stemme flere ganger – og for mange ganger til at jeg kan la det passere på ”sjarmkvoten.”

Høydepunkter for min del var 80-tallssvisken Shot In The Dark og Black Sabbath-låten Fairies Wear Boots. Settet innholdt faktisk fem av åtte låter fra det klassiske Sabbath-albumet Paranoid. Instrumentalen Rat Salad framsto dog som overflødig. Den kom midt mellom en unødvendig gitarsolo og en forutsigbar trommesolo. Det virket som dette var en del av settlisten for å gi Ozzy en pust i bakken.

Etter 15 minutter var hovedpersonen selv tilbake på scenen og dro i gang Iron Man. Sabbath-låtene var det som funket best torsdag. Men på Iron Man rallet Ozzy med på hovedriffet og fikk låta til å fremstå mer som en fotballsang enn en rock-klassiker.

Litt frysning nedover ryggen fikk jeg da balladen Mama, I´m Coming Home kom som første ekstranummer. Siste låt for kvelden var Paranoid. Et forutsigbart, men smart trekk, for jeg avsluttet konserten med et smil om munnen.

PS. Det innvirket på ingen måte på terningkastet, men urutinerte festivalgjengere som maser om at man står i veien (jeg er ikke spesielt høy med mine 183 cm) la virkelig en demper på festivalstemningen for min del.