JODDSKI Snakk-scenen terningkast 5

Det er når en Black Sabbath(!!!)-variant av Ubudne Gjesta – Tungtvanns gjennombruddshit fra slutten av det forrige årtusen – dundrer utover Valhall at man virkelig skjønner at Joddski er omtrent like lite opptatt av å begrense seg til én sjanger som Statoil er opptatt av å verne Lofoten og Vesterålen fra olje- og gassutvinning. En aldeles herlig og humørfylt maktdemonstrasjon, og en naturlig finish på hele konserten.

For det ble tidlig veldig tydelig at den rene, ubesudlede hip hop-en er forlatt for alvor. Bandet – ja ingen beatmastere med mac og decks der i gården lenger – startet ballet med en instrumental som sveiver fra heavyrock, går over i svart funk før en rask omdreining innom reggae. På sidelinja, en velopplagt Joddski og partner in crime, Jan Steigen, begge trippende og glisende, kunne knapt vente med å komme seg til micen – som var de fulle, sjømenn foran et gledeshus etter 13 måneder på sjøen. Første låt, Krig og kjærlighet – tittelkuttet fra albumet. Der er den Mikael Krohn-assistert, men Joddski og co. klarte seg fint uten. Jovisst er det rock ‘n’ roll – inkludert leking med rockeklisjeene, låta tok «liksom» aldri slutt. Raga rappers? Noe sånt. Joddski trådte sine barnesko blant sin fars svært rikholdige platesamling. Han kan sin populærmusikkhistorie. Og han bruker den effektivt, lekent og med mye pondus når han snekrer sammen sin supercocktail som setter en kjempestor V i Variert. Punk, heavy, dancehall, rock, ja og hip hop selvsagt – til og med ei synthlinje fra Ne-Yos Miss Independent var lurt inn. Vi har sagt det før, ingen har vippet Joddski ned fra tronen som landet hvasseste, tøffeste og autoritære rapper. Her har vi en herre som spiser Karpe Diem til frokost, og som ser sånn ut også. Som støtte et vaskeekte rockeband. Kanskje ikke det beste i verden, men gutta berger mye i land på sjarmen. I bunn og grunn handler Joddski live om fest – og fest ble det . Som vanlig.