Gud hjelpe meg, så deilig det er med band som bare spiller rock, og som ikke prøver å gjøre noe annet enn akkurat dét. Brut Boogaloo er noe så sjeldent som et band som leverer klassisk, velspilt og usminka rock'n'roll, totalt ribba for fakter, staffasje og alt annet enn dritbra låter.

Frontfigur Henning Solvang & co. ble da også mottatt av publikum på en måte som helt tydelig varmet bandet i det helt ufattelig sure været i Telegrafbukta. Og de leverte. Med et band som er så tight at man nesten mistenker dem for å bruke playback, og med et låtmateriale atskillig mer etablerte artister bør misunne dem dypt, kan det simpelthen ikke gå galt for disse heltene, og det gjorde det da heller ikke.

Liker man rock, og det gjør man jo, skal man være rimelig sidrumpa og tverr for å ikke la seg sjarmere av dette altfor ukjente oslobandet. Hvis det finnes et snev av rettferdighet i verden blir Brut Boogaloo snart oppdaget av flere. Hvis ikke må nasjonen påføres en eller annen form for kollektiv avstraffelse. In the name of rock.