Pug har gitt to EP-er og er et relativt ferskt og ungt tilskudd på stammen av USAs imponerende og – tydeligvis - utømmelige mengde artister innen denne genren. Han er hyret inn som supportartist for Steve Earle og spiller på den überhippe og mobile Lollapalooza-festivalen.

På den intime Paradisbukta-scenen ble han tatt utrolig entusiastisk imot av et publikum som oppførte seg pent og pyntelig og (for én gangs skyld) ikke engang pælma ølglass på scenen (en syssel som er omtrent like stilig som urinering i askebegre, men som fortsatt er overraskende utbredt blant festivalpublikum).

Pug svidde av mye krutt med sine tre første låter («Nation of Heat», «Speak Plainly Diana» og «I'll Do My Father's Drug»), og utover i settet ble det aldri mer enn et inntrykk av at Pug, ja, han synger bra, spiller bra gitar og er en trivelig kar.

Problemet var likevel at jo lenger man kom ut i den nokså korte konserten, jo mer hørtes det ut som om han hadde spilt den ene og samme låta. Og det var hyggelig nok dét, for all del, men i denne kategorien konkurrerer han med så mange eksepsjonelt dyktige og begavede utøvere at skal en del til for å overbevise. Det gjorde bare Pug sånn passe.

Også er jeg eitrende irritert over at jeg ikke fikk benyttet meg av ordspilletg «un-Pug'ed». Fortærende greier.