Pardon my french, men fy faaaen for en stemme Daniel Nordgren har. Den er så fyldig, varm og grumsete at til og med Dylan hadde fått rykninger i misunnelsegenet. Få hadde vel forutsett at Little Henrik skulle bli så stappfull at det sto kø utenfor for å komme inn, men de rufsete svenskene med trailercaps klarte kunststykket.

Tenk dyp, deilig blues med fantastisk folk-ish vokal på toppen, akkompagnert av kontrabass og trampeklapp. Dagens to store spørsmål er som følger: hvorfor har ingen tipset meg om Nordgren tidligere? Og hvorfor har han blitt plassert på festivalens minste scene?

Konserten ligger omtrent like langt under en sekser som et knekkebrød er tykt. Det som trekker ned er lange instrumentalpartier. Jeg vil høre vidunderrøsten. Hele tiden.