Buktafestivalen går i år av stabelen for sjuende gang. Lurer du på hvem de forskjellige artistene er, hvilke skiver du bør sjekke ut med dem og hva du generelt sett bør se opp for? Fortvil ikke: Egon Holstad har de objektive og rette svarene, og guider deg gjennom festivalprogrammet hver dag.

Telegrafbukta Kl.17:00:
DANKO JONES (CAN)

Canadisk krafttrio som med årene har opparbeidet seg en relativt stor fanskare, også her i byen. Rock'n'roll-eliksiren til Danko Jones er like enkel som den er briljant: Stjel vilt og uhemmet fra øverste hylle av rock-, soul- og funkhistorien, overdriv og bland inn massive mengder eplekjekkhet og sex og - ikke minst - vær dritgod til å spille. Danko Jones (som for uinnvidde altså er navnet på både frontfiguren og bandet) er inkarnasjonen av selve beviset på at rock'n'roll alltid kommer til å være den mest praktfulle og herlige avarten av kultur som finnes. Det dreier seg nemlig ikke om å redde verden. Det dreier seg ikke om å føle tandre emosjoner i fjæra. Det dreier seg ikke om noe annet enn å gi faen i pretensiøst alvor, men heller strekke seg etter begjær, umoral og å drite i alt annet enn å more seg. Herunder er Danko Jones selve legemliggjørelsen av alt. Kjeder du deg på en konsert med Danko Jones anbefales det å ta ei hestesprøyte i rumpa med cirka en liter nysmeltede lykkepiller. Men det gjør du ikke. Danko Jones leverer nemlig alltid.

Anbefalt album: Med rubb og stubb har de kommet opp i hele sju album, men skal du gå for ei, anbefales den råbarske og første ordentlige studioskiva «Born A Lion» (2002).

Se opp for:

Damer: Den dritsjalu typen din.

Menn: Se opp for dama di, du. Hvis ikke kan det hende at du aldri ser henne mer, og at du for all evig fremtid må ringe den norske ambassaden i Ottawa i et lønnlig håp om å komme i kontakt med henne igjen.

Danko Jones har opptrådt i Tromsø seks ganger tidligere. Tre av gangene på Bukta.

Telegrafbukta Kl.18:30:
JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN

Har du ikke hørt om John Olav Nilsen & Gjengen, sier du? Tja, det er kanskje ikke så rart, men da har du heller ikke hørt om å være askefast, Barack Obama, Karl Ove Knausgård, krigen i Afghanistan, Snåsamannen, Lommemannen eller vuvuzelaer. Med andre ord: Du har ligget bakbundet i en kjeller, med hørselvern, bind foran øynene og null tilgang til medier av noen art det siste året.

John Olav Nilsen & Gjengen er et av de hyppigst omtalte, mest genierklærte og bejublede norske orkestrene her til lands på svært lenge og er som følge av dette en av de virkelig store gjengangerne på toppen av norske festivalplakater denne sommeren. De er fra Loddefjord utenfor Bergen, synger på norsk og spiller rock som har gjort at sammenligner med The Aller Værste, Elektrisk Regn, Jokke & Valentinerne og Kjøtt har blitt drysset over dem som evigvarende konfetti.

Anbefalt album: De har kun gitt ut ei skive, fjorårets Spellemann-hedrede «For sant til å være godt».

Se opp for: John Olav Nilsen. Med andre ord: Ikke stå med ryggen mot scenekanten, med mindre du sliter med en skrudd fetisj som består i å elske å få svette loddefjordrockere dumpende i hodet når du minst aner det.

John Olav Nilsen & Gjengen har spilt én gang tidligere i Tromsø.

Telegrafbukta Kl.19:50:
JIM JONES REVUE (UK)

Jim Jones Revue er gjennom alle tider det mest amerikanske bandet som kommer fra England, og for et band! Tenk deg Jerry Lee Lewis, Chuck Berry, Bunker Hill og Robert Gordon blandet med den ville punkenergien til The Birthday Party og Johnny Thunders, og looken til The Jon Spencer Blues Explosion, og du har (muligens) en vag idé om hvor i landet dette ligger. Jim Jones Revue spiller beinhard rock'n'roll med overtydelige 50-tallsreferanser, og de spiller den som om de hadde Fanden sjøl i hælene, og de gjør det med så mye pondus og overbevisning at du formelig kan føle at de snerrer til deg gjennom høyttalerne når du lytter til dem. Hva man kan vente av dem på ei scene tør man knapt tenke på. Den mest overraskende og gledelige bookinga på hele programmet i år. Så får de bare se til helvete å levere!

Anbefalt album: De har i realiteten bare gitt ut ei skive (pluss en singelsamler), den hårreisende tøffe og selvtitulerte debuten «The Jim Jones Revue» (2008). K.J.Ø.P.

Se opp for: Produksjonssjefen til Mack, som løper oppover mot hovedinngangen, med 30-40 illsinte rockere etter seg, som skal banke ham opp for at det er utsolgt for det spesialbryggede Bukta-hveteølet halvveis i konserten. Stakkars jævel.

Jim Jones Revue har aldri spilt i Tromsø før.

Telegrafbukta:
Kl.21:15: DATAROCK

De ser ut som ei blanding av rødruss, treningsnarkomane hip hop-ere, vinnerne av en grillkonkurranse i Øvre Rostadal og de onde storebrødrene til Majka (jenta frå verdsrommet). De vanligste musikalske referansene som har vært brukt for å beskrive musikken deres er Talking Heads, Happy Mondays, Black Grape og Devo, altså en elektronisk basert og funkdrapert avart av «rock». Bandet har blitt brukt i reklamene til både Coca Cola og Apple, og de har sågar nylig blitt invitert til musikalsk samarbeid med deres musikalske forbilder i Devo.

Anbefalt album: Her er jeg på litt tynn is, men av deres tre album er det iallfall den siste, «Red» (2009), som har solgt mest (hadde fire uker på VG-lista i fjor), så vi går for den.

Se opp for: Majka - jenta frå verdsrommet. Skulle hun dukke opp snakker vi nok om det villeste publikumhysteri - o - rama vi har sett i Buktafestivalens historie.

Datarock spilte første gang i Tromsø i 2002, under electronicafestivalen Insomnia. Har siden spilt her flere ganger, men undertegnede har dessverre glemt å loggføre eksakt hvor mange ganger. Vi sier to-tre ganger (egon@nordlys.no er mailadressen min, om du ønsker å sende meg en mail for å fortelle for en glemsk fusentast jeg er)

Telegrafbukta Kl.22:45:
DINOSAUR JR (US)

Herregud, hvor skal man begynne? Et av de aller viktigste bandene i startgropa, oppvåkninga og opprettholdelsen av den alternative rockens seiersferd fra midten av åttitallet og frem til i dag. Dinosaur Jr er bandet som laget maten, danderte den fint på bordet, dekket på og ropte ut til Nirvana, Pearl Jam og Pavement at de skulle komme og spise.

I lag med Pixies, Hüsker Dü, The Replacements og Sonic Youth var de helt fantastisk viktige i fremveksten av den såkalt alternative, amerikanske rockens revitalisering på nittitallet, og etter noen års avbrekk kom de for fire år siden tilbake i det opprinnelige trioformatet og med den originale lineup-en.

Musikalsk høres de ut som om en supersinna Neil Young som spiller gitar med sylskarpe kniver i stedet for plektre, og med en katalog som er fullstappet av gromme klassikere ligger det an til en usedvanlig støyete (på en fin måte) og kompromissløs (på en dittoere fin måte) og hardtslående (på en superdittoesk fin måte) avslutning på fredagen. Jeg spør festivalens høyeste konsert noensinne.

Anbefalt album: Føles nesten fælt å bare anbefale ei plate, men med en pistol mot tinningen faller valget på monsterklassikeren «Where You Been» fra 1993.

Se opp for: De som snøfter og uffer seg og sier at det er teit med grått hår og briller. Nei, forresten. Det er jo nettopp disse dåsemiklene som skal se opp for oss andre, for de skal vi nemlig grisebanke med en diger tørrfisk til bare den flisete beingrinda står igjen.

Dinosaur Jr. har aldri spilt i Tromsø. Det var på høy tid at de kom.

Paradisbukta
Kl.18:00: THE HEX

Rallare som Ivar Morten Normark, Tangle Edge, Eddik og Knut Smistad (uten sammenligning for øvrig) er navn vi fra før assosierer med Narvik, men nå kan vi trygt tilføye denne hardtslående sekstetten fra Nordlands nordligste by. Startet opprinnelig som kvintett under navnet Cindy, men har nå utvidet besetning, navnevalg og det musikalske uttrykket til en smeltedigel som forener elementer fra At the Drive In, Refused og Deftones. Med andre ord: En illsint variant rock cirka 78 lysår unna Jan Eggum.

Anbefalt album: Her venter vi fortsatt på debuten, men inntil videre kan EP-en «The Influence» (2006) med allerede nevnte Cindy sjekkes ut.

Se opp for: Knut Smistad, i alle fall om du har tenkt å la anledningen by seg til å slenge dritt om tregate-byen Narvik. Knut er sterk. Og farlig. Og i alle fall om du kødder med Narvik.

The Hex har spilt to konserter i Tromsø (på to dager på rappen) tidligere.

Paradisbukta
Kl.19:20: LET'S WRESTLE (UK)

De er en britisk trio bestående av tre attenåringer som allerede har skapt virak i britisk presse. Hørt den før? Jo da, men av og til må jo nesten hypen stemme. La oss håpe det gjør det denne gang. Bandet har blitt sammenlignet med mye rart, og forvent ikke noe som i det hele tatt ligner på Roy Orbison eller Black Flag, merkelapper de har fått kastet etter seg. Dette er derimot et band som gir klare assosiasjoner til midten av nittitallet og USA, og band som Pavement, Superchunk, Hefner, Neutral Milk Hotel, Guided By Voices, (tidlig) Dinosaur Jr. m.fl. renner en i hu. Med andre ord: Veldig bøyd og skakk pop med snertne melodier og underfundig humor. En engelsk journalist beskrev dem som «Daniel Johnston backet av The Buzzcocks», en fin og presis beskrivelse. Snurrig, sjarmerende, catchy og bråkete. Med sol og øl burde dét være en fin kombo.

Anbefalt album: De har kun utgitt ei skive, debuten «In the Court of the Wrestling», som kom ut for ganske nøyaktig et år siden.

Se opp for: Utenlandske menn som mistolker konferansieren når han brøler ut «LET'S WRESTLE!», og som dermed begynner å bryte på det nærmeste de ser. I verste fall akkurat deg. I beste fall et tre.

Let's Wrestle har aldri spilt i Tromsø.

Paradisbukta
Kl. 20:40: TELLUSALIE

Tellusalie er fra Fredrikstad, byen som de siste årene har skjenket oss andre fjonge orkestre som Navigators og Tommy Tokyo & Starving For My Gravy. Tellusalie er på samme skyhøye nivå. At «The Man Across The Fountain», deres foreløpig sisteskive, ikke ble nominert til Spellemannprisen er en regelrett skandale (selv om låtskriver og frontfigur Ole Jørgen Ottesen - og broren til Tommy Tokyo - ble nominert i den noget obskure kategorien «populærkomponist» for låtene til samme knallskive). I kulissene til musikken deres hører vi alt fra Neil Young til The Modern Lovers, men vi hører først og fremst et band som har en veldig klar idé om hva de driver med, som elsker musikk og som har tilsynelatende ubegrenset med potensial i hvor langt de kan gå. Som en helt vanvittig klok mann skrev: «Det er ikke hverdagskost at norske artister serverer rock-materiale, så velspilt og med så mye pondus og tilforlatelig stødighet som dette». Ja, han har så rett så rett, kloke mannen.

Anbefalt album: De er knallbra alle tre skivene deres, men «The Man Across The Fountain» fra i fjor er deres beste, og så avgjort ei av fjorårets beste rockplater.

Se opp for: Forvirrede trutmunner. De skyldes folk som står og ser i programmet og lurer på hvordan i helvete dette bandnavnet skal uttales. Prøv og stykk opp navnet i følgende fire deler - TELL US A LIE - og tenk engelsk, og du kan permittere den søkende trutmunnen din. Iallfall til dette bruket.

Har de virkelig aldri spilt i Tromsø? Nei, det tror jeg sannelig ikke. I så fall vil jeg ikke vite om det, for da er jeg direkte flau over at jeg ikke var der. Selv om jeg eventuelt var utenbys.

Paradisbukta
Kl.22:05: MONDO GENERATOR (US)

Mondo Generator er enkelt og greit bandet til Nick Oliveri, som er mest kjent for å traktere bassen og skrive låtene (i lag med Josh Homme) i selveste Kyuss og selveste Queens Of The Stone Age (QOTSA), og Mondo Generator startet i utgangspunktet opp som et sideprosjekt fra sistnevnte. Da Oliveri ble sparket fra QOTSA satset han for fullt på Mondo Generator. Hans sterke innflytelse på QOTSA er helt åpenbar, da disse ble adskillig mindre eksplosive og melodiøse uten hans deltagelse, selv om Mondo Generator heller ikke har nådd de samme høyder på egenhånd. Likevel har Oliveri turnert med sine gode venner i Turboneger, samt helter som Mark Lanegan og Motörhead. I QOTSA var det Oliveri som var det store blikkfanget da de spilte live, ikke minst som følge av hans intense trang til å opptre uten klær.

Anbefalt album: Jeg er fortsatt veldig glad i den egentlige debuten «A Drug Problem That Never Existed» (2003), mest på grunn av den ett minutt og førti sekunder lange knallerten «Here We Come». La oss håpe han fremfører den i Telegrafbukta.

Se opp for: Penis og rumpeballer. Oliveri er glad i å ta av seg klærne på scenen.

Nick Oliveri har aldri vært i Tromsø, under noen slags bandkonstellasjoner. Han er hjertelig velkommen.