Man lever i et perforert samfunn hvor skillet mellom privatliv og det offentlige er i ferd med å viskes ut. Realityserier, MMS-telefoner og internett har gjort vanlige folks intimsfære tilgjengelig for et allment publikum. Og så lenge markedet tillater det, skjer det stadige overskridelser på denne fronten; puppene flashes oftere og trusa får lettere for å skli ned på anklene.

I Thomas Bjørnskaus debutroman trekkes dette scenariet ut i sin ytterste konsekvens. Handlinga er lagt til ei nær framtid, når den andre dot.com-bølgen velter innover et pervertert, men lett gjenkjennelig Oslo. Leseren presenteres for fire hovedpersoner som alle streber med å realisere seg selv i ei virkelighet hvor suksess og oppmerksomhet betyr alt.

På filmatisk vis veksler diskursen mellom de fire karakterene. Det klippes fra det ene plottet til det andre, og lenge sitter man med inntrykk av å lese fire ulike fortellinger som tilfeldigvis er montert sammen. Men selvsagt skal disse flettes inn i hverandre, idet karrierekvinna Liv Fals-Kruge, it-gründeren Ulrik, kunstneren Syver og youngsteren Embla Lava på forskjellig vis får å gjøre med nettVERK, det nye og grensesprengende realitykonseptet hvor deltakerne sier seg villige til å gi slipp på sin egen vilje.

Man kan diskutere hvorvidt den sceniske komposisjonen med parallelle plott fungerer i en roman med så stort kritisk potensial som reality.no i utgangspunktet har. Det blir noe anmasende over den stadige vekslinga i fortellerinstansen. Kanskje kan det hevdes at narratologien på den måten avspeiler det heseblesende, kjernelause samfunnet som skildres. Men når fire parallelle hovedpersoner skal realisere fire ulike prosjekt på de 268 sidene romanen rommer, går det nødvendigvis ut over den komplekse karaktertegninga.

Forfatteren har opplagt hatt til hensikt å ta det overfladiske nettverkssamfunnet på kornet. Forlaget opplyser om at Bjørnskau har bakgrunn fra den første dot.com-bølgen, og hans satiriske gjengivelse av en pengesterk reklame- og IT-verden vitner om at fortelleren er en insider. Problemet til Bjørnskau er likevel at karakterene i romanen fort framstår som sjablongaktige karikaturer som ja, har satirisk potensial fordi de er lett gjenkjennelige, men som derfor framstår som forutsigbare stereotypier. Det blir heller ikke bedre av at den overtydelige navnesymbolikken understøtter typegalleriet.

Bjørnskau skal ha kred for at han forsøker å gripe an ei aktuell virkelighet hvor det å realisere seg selv er synonymt med overskridelsen. Når romanen likevel ikke framstår som kunstnerisk vellykket, er det muligens fordi Bjørnskau selv går i den samme fella som sine hovedkarakterer. Kan hende virker provokasjonen, karikaturen og det heseblesende tempoet som effektive virkemidler for realitydeltakeren som vil vinne seerens stemme. Men i litteraturen er kravet et annet.