Så har jeg da omsider også kommet meg gjennom Min kamp 3. Og la det være sagt med en gang: i forhold til MK1 og MK2 er MK3 en gedigen nedtur.

I går leste jeg i Dagbladet at Knausgårds Kamp-syklus ligger på henholdsvis første, tredje og fjerdeplass på Bokhandlerforeningens liste over mest solgt skjønnlitteratur i uke 2 av 2010. I dag leser jeg i selvsamme avis at Knausgårds 3000-siders kamp- og lideleseshistorie muligens skal filmatiseres, Forlaget Oktober har etter sigende fått flere forespørsler om salg av filmrettighetene. Å være etterspurt slik er sikkert hyggelig både for forlag og forfatter, men å forsøke å lage film av denne pokksteinsvandringa tror imidlertid jeg er en ytterst dårlig idé; nei, jeg kan faktisk ikke i min villeste fantasi tenke meg at dette kan bli bra film - ganske enkelt fordi det jo slett ikke er den ytre handlingen som gjør Knausgårds prosjekt – på sitt beste – enestående og originalt, men de indre kvaliteter, altså den fortettede uttrykksformen, den begavede formidlingsevnen, det kraftfulle og stilsikre dikteriske språket.

Manglende likviditet og endeløse ferier

I MK3 er imidlertid ikke Knausgård påpasselig nok med sin kunstneriske likviditet, sett i lys av MK1 og MK2 er bind tre nesten sjokkerende dårlig, lange passasjer foresvever meg å være direkte platte, plumpe og rett så intetsigende.

Hva handler så MK3 om? Jo, vi er på Sørlandet på 1970-tallet, vi følger Karl Ove (KOK) fra fødsel til 13-årsalderen, det handler altså om barndom, tidlig ungdom og pubertet, skolegang, pornoblader, fotball- og svømmetreninger, det dreier seg om jenter, begjær og pubertal usikkerhet, om besteforeldre, ferieturer og klassens time, å joda, selvfølgelig også om det problematiske og angstfylte forholdet til den tyrraniske faren (som i "virkeligheten" het Kai-Åge Schanke Wright, lærer i Honningsvåg på 1980-tallet, har det kommet meg for øret). Hvor om alle ting er, dette er stort sett forhold som – i større og mindre grad – har vært berørt i MK1 og MK2, men her utdypes det og pøses på, nærmest med teskje og intravenøst, til det kjedsommelige, selv om den psykologiske innlevelsen tidvis er stor og språket rett så høystemt.

I famlende dialog med seg selv

Som forfatter har Karl Ove Knausgård et åpenbart behov for å forstå seg selv og hvordan han er blitt den han er, KOK higer utvilsomt etter større eksistensiell innsikt, etter avklaring og avsløring av noe fordekt, noe halvt hemmelig og mysteriøst, noe hittil ikke grepet. Det er meget mulig han lykkes med dette for seg selv, men for meg blir MK3 rett og slett for langdryg; dette har jeg da lest før, hos andre – ja, når det gjelder rene barndomskildringer er det forfattere forut som har lyktes langt bedre enn Knausgård her gjør, eksempelvis Johan Borgen i Barndommens rike (1965).

Minnenes absolutte gehør?

Til tross for alle innskrevne voksen-refleksjoner rundt "den utilregnelige hukommelsen" og "minnenes absolutte gehør": hva som er "sant" (i betydningen har skjedd i virkeligheten) og "ikke-sant" (har ikke skjedd i virkeligheten) er for meg som leser og menneske i verden fullstendig likegyldig, det som derimot er av interesse er hva som faktisk står å lese, hvilken leserglede, værensfylde og hvilke eventuelt nye innsiker om verden, andre mennesker og meg selv det skrevne er i stand til å gi meg. I så måte er altså MK3 så som så.

Forventninger

Jeg vil dermed ikke si at MK 3 er en direkte mislykket roman, den går stedvis langt utenpå mesteparten av det som vanligvis utgis her til lands, men sett i forhold til den estetiske lista Knausgård har lagt seg på, etter MK1 og MK2 å dømme, så er MK3 altså forbausende svak - noe jeg er ganske så sikker på at også forfatteren selv vet, innerst inne.

Likevel: jeg ser med stor forventning fram til MK4 som kommer om en knapp måned, jeg er nemlig intuitivt overbevist om at den vil bli en gledelig opptur for alle Knausgård-fans.