Diktene hennes er som et forsøk på å joike fram både egen, mors, mormors og morfars historie. Hun skriver: «/jeg joiker /mors historie/ jeg joiker en bønn/ ingen har lært meg å be».

Om joiken sier hun: «/joiken er et landskap/uten begynnelse, uten slutt/pusten driver joiken/?/ et øyeblikk/ noen tusen år/ og vinden».

Samtidig gir hun oss et uttrykksfylt bilde av hvilken plass samisk språk og joik har i diktet «Språket», som ble sitert i intervjuet med Siri tidligere i Nordlys.

Her er mange vakre dikt. Noen er korte og likner haiku , der presis naturopplevelse ender i et universelt perspektiv. Som diktet «Tiden»: «vinden bærer fuglene/ kaster bjørkeløv i ring/ sirkler meg inn /hvisker om tid/ der ingen tid finnes».

I noen dikt lar hun natur og kultur smelte sammen på en måte som likner Nils-Aslak Valkeapää . I diktet «Sagn» skriver hun «etter torden/er himmelen stille/har ingen begynnelse og ingen slutt/og ravnen flyr/ glemmer ikke/ det den har sett».

Også måten å sette opp diktene på, med mye luft og bevegelse over boksidene, minner om Valkeapää.

Diktsamlinga er tredelt. I første del plasserer hun seg selv i forhold til sin samiske identitet; joiken, språket, naturen og familien. I andre del en utvider hun sitt bilde av den samiske naturopplevelsen og har med et langt og fint dikt til mor. Siste del er kort og de to siste diktene handler om historiske hendelser, om ei kvinne som kommuniserte med guder og ånder på 1700-tallet og om Altasaken, Stilla 1981.

Hege Siri er en spennende debutant. Hun har et presist og stramt språk, som tegner konkrete øyeblikksbilder – og lar besjelinga av naturen åpne for ettertanke hos leseren.

Det er ei lita bok, men et ambisiøst prosjekt – som også tittelen tar høyde for. Og jeg synes hun når fram med sin «joik», sitt lyriske språk.