En overvekt av diktene tematiserer avstand og lengsel. Her dannes nye bilder i fleng, og de fleste fungerer svært bra.

Forlaget skriver i omtalen at diktene også kan leses som kjærlighetsdikt, og i den sammenhengen er de noe av det beste jeg har lest. Samtidig er de ikke spesielt enkle å forstå og bør leses flere ganger.

«Jeg vil tenke med hendene dine/Det er din håndskrift jeg ser/på veggen/Det er din hånd//som løfter og reiser meg/og som holder/puten over ansiktet»

Dette er et av de korteste diktene i samlingen, og et av de beste. Her opphøyes den elskede til en slags gud, på godt og vondt, slik jeg leser det. Det fine med slike dikt er at de gir rom for leserens egne erfaringer og tanker, slik at leseren blir en meddikter.

En del dikt går over flere sider, og noen av disse kunne med fordel vært kuttet ned eller delt opp i flere selvstendig dikt. De inneholder passasjer som er helt glimrende, men også ganske likegyldig ordgyteri.

«(...)Det jeg sier//høres alltid feil ut når jeg/uttaler ordene/Likevel/gjentar jeg det(...)»

Noe av det mest påtakelige ved med vinterstemme er bruken av aktuelle referanser til global oppvarming. Diktene har gjennomgående en dyster stemning av overhengende ødeleggelse, med døden som en nærværende realitet, og miljøkatastrofen føyer seg inn i dette bildet.

En god del av diktene handler også på et plan om kroppen – en kropp som faller fra hverandre av mangelen på «du». Skildringen av kjærlighetens fatalisme og ikke minst lengselen etter «du» blir innimellom noe naiv og bildene er ikke alltid like originale. Noen steder blir det litt vel melodramatisk. Generelt sett fungerer de metalitterære diktene, som handler om skriving og jeg personens forhold til det, mindre vellykkede enn resten. Av og til lykkes det imidlertid, spesielt kombinert med humor:

«(...) Jeg tror/jeg har like mange dikt i meg/som sædceller/Begge deler/er for det meste like bortkastet (...)»

Alt i alt er med vinterstemme en god diktsamling som mange ville få noe ut av å lese. Litterært kan Kristian S. Hæggernes sammenliknes med Anne Bøe – nok en glimrende poet som altfor få har hørt om. For dessverre er det ganske sannsynlig at denne diktsamlinga vil få svært få lesere. Omslaget er i alle fall ikke egnet til å vekke nysgjerrighet, i motsetning til debutomslaget.