Ingeborg er forelska i Mikkel. Mikkel er forelska i Ingeborg. Men kjærligheten møter motstand. De unge får ikke være sammen på grunn av en voldsom ødeleggende familiehemmelighet. Handlingen i Ingen må vite er lagt til 1730-tallet. Romanen handler om blodskam, om et incestuøst forhold mellom datter og stefar. Ingeborg blir med barn, hvordan kommer dette til å gå? Romanens tematikk er avhengig av den historiske distansen, på 1700-tallet var det dødsstraff for å få barn med familiemedlemmer. Basso gjør fortiden nærværende gjennom en sanselig og respektfull tilnærming til historien.

Ingen må vite er Aina Bassos debutroman, og dette er en spennende tekst på flere nivå. Den ligger i mellomrommet mellom prosa og lyrikk. Teksten har et vekslende tempo: den varierer mellom fremadskridende fortellerkunst, og pauser i detaljer og stemninger. Basso skriver mettet og dvelende, likevel stopper ikke teksten opp. Historien om Ingeborg er engasjerende og hjerteskjærende, og jeg lever meg inn i Ingeborgs skjebne.

Innlevelsen er en følge av Bassos vidunderlige ordvalg og rytme. Hun viser varhet for lydene i språket og tar hensyn til sammenstillingen av de ulike tonene. «Ingeborg finn trøyst i det. Ser for seg at han kikar på henne gjennom dei små himmelhòla om natta. At han legg auget inntil eitt av dei og ser etter henne. Ser ned gjennom ljoren kor ho ligg og smattar og søv». Stilen er minimalistisk, det er bare de aller mest nødvendige detaljene som har funnet veien til boksidene. Og Bassos øye for detaljer blir aldri påtatt. Skildringene av gården, av Ingeborgs fysiske og mentale tilstander er svært realistiske og følsomme. Romanen nærmer seg poesien. Likevel går teksten aldri helt over i seg selv, og dette er noe av det beste med teksten. Basso har en imponerende følsomhet i måten hun forteller historien på.