I nesten 20 år har Ragnhild Nilstun holdt på med trilogien om Anna Figenschou. I 1996 kom For mitt blikk, i 2002 For kjærlighets skyld, og i høst siste bok – Min lange reise ender her. Slik oppsummerer forfatteren sjøl bokserien:

Kvinneliv i nord

– Den handler om et kvinneliv som strekker seg fra 1860-tallet til 1940-tallet, og handlinga foregår i Troms og Finnmark. Vi møter mange kvinner, men jeg bruker dette ene kvinnelivet som en rød tråd gjennom historien og geografien. Og det er ikke en bok som er skrevet med en brodd mot menn – det er vel bare én i den andre boka som jeg ikke kan fordra – og jeg er nesten forbløffet over varmen jeg kjenner for personene. Jeg bryr meg om dem, rett og slett. Og det er jeg litt overrasket over.

– Hva skyldes det?

– Når man er ung er man så opptatt av å finne feil og mangler, og sånn var vel jeg også, vil jeg tro. Men gjennom dette arbeidet har jeg utviklet en ydmykhet og respekt for hvordan folk virkelig prøver å gjøre det beste ut av livene sine, sier Nilstun.

I Min lange reiser ender her er vi kommet til 1947, og Anna er blitt en gammel kvinne. I 1888 steg hun i land i Vadsø, nygift og overbevist om at der skulle hun bli all sin dag. Men evakueringen av Finnmark gjorde hennes familie til flyktninger. Nå forteller hun for oldebarnet om den strabasiøse reisen sørover, om det seksti år lange samlivet med sitt livs kjærlighet, Erik, og om de sju barna de fikk sammen.

I høst har Nilstun reist mye med boka, også til Finnmark.

Fest!

– Jeg har ikke lagt skjul på at den bygger på min oldemors historie, og i Vadsø er det folk som kjente henne og familien. Jeg snakket nylig med en som sa at dette var virkelig det gamle Vadsø. Han har jobbet mye med lokalhistorie, så da ble jeg glad, smiler Nilstun.

Å skape en person har vært viktig for forfatteren, men etter hvert har det blitt viktigere å gjenskape ei tid og et miljø.

– Hvordan har det vært å jobbe med dette stoffet?

– Det har vært strevsomt, også. Men researchen har vært en fest! Ikke minst fordi jeg har vært nødt til spørre så mange folk, som har vært så hjelpsomme. Å grave seg ned i arkiver og aviser – for en som elsker å lese krim er jo det veldig artig, sier Nilstun, som samtidig understreker at det å gå i Anna sine sko – det har vært smertefullt på mange måter.

– Jeg har levd meg så sterkt inn i henne at jeg av og til har kjent meg fysisk dårlig, forteller hun, som derimot er både beveget og overveldet over den positive mottakelsen boka har fått, både fra lesere og kritikere.

– Jeg har fått mange tilbakemeldinger fra lesere, ikke minst på denne siste boka.

– Er det flest kvinnelige lesere som tar kontakt?

– Det er faktisk omtrent likelig fordelt, og det er ingen forskjell i måten de vurderer når det gjelder kritikerne. De er bare positive, så jeg har bare svevd, smiler Nilstun.