Louise er ikke menneske, kvinne eller mor. Hun er et håndledd.

Og håndleddet er rikere på konnotasjoner enn for eksempel en legg. Tida er bundet om håndleddet med ei reim, og under den tynne huden prikker en distinkt og nærværende puls. Håndleddet kan stives av i et hanskebekledd vink, illustrert av kongen på balkongen. Men håndleddet kan også vinke det hele videre i et ubekymra sveip. Sveipet er mer karakteristisk for diktene til Gro Kaasen enn kongevinket.

Louise er et håndledd er ei diktsamling med store formelle sprang. Korte, konsentrerte dikt som nærmer seg haikuformen står side om side med dialogiske kortprosatekster, metriske dikt på rim og blokkjusterte, ekspansive tankestrømtekster. Også innholdsmessig vimser samlinga mellom morsrolledikt, metapoesi, kunstnerportrett og dikt om forholdet mellom mann og kvinne. Diktene domineres av hverdagsnære motiver som stundom skeier ut i semi-surrealistiske eksesser.

Best fungerer det når Kaasen løfter hverdagens interiør opp på et nivå hvor det får eksistensiell relevans. For meg blir åpningsdiktet samlingas sterkeste. Med fine konkreter tegnes det opp et bilde av et kjøkken i et kaos. Dette kontrasteres virkningsfullt med søndagsfrokostens harmoni. Hva skjuler seg bak den enkle gleden over nybakte rundstykker? Jo, en fettete popkornkasserolle som vansmekter i melet.

I andre dikt blir strukturene mer tilfeldige. Enkelte steder blir diktene ikke annet enn oppramsinger av ord uten at formen øver synlig press på innholdet. Andre steder står og faller diktene på pussigheter som ofte ikke bærer lengre enn sitt enkle poeng. Jeg kunne ønske Kaasen var mer nådeløs i forfølgelsen av sine ideer. Diktet pulsen din er uten språk er en joggetur i et spennende landskap mellom handledd, puls og språk. Stoffet innbyr til barberbladdjupe kutt, men diktet ebber ut i en uavklart refleksjon omkring& ja, hva?

Gro Kaasen skal likevel berømmes for viljen til vilter ordføring. Det er en vanskelig kunst å kultivere et litterært uttrykk samtidig som spontaniteten i teksten bevares. Noen steder lykkes hun godt, og når hun ikke gjør det, burde det vært en enkel sak for forlaget å luke ut det uavklarte. Arktisk forlag har forresten heller ingen grunn til å være stolt av den fysiske kvaliteten på produktet sitt: ei lefse med tynt, klorbleika kopipapir som ikke engang sitter fast i bokryggen. En skjønnlitterær debutant fortjener bedre.