Foto: Høyskoleforlaget

Høyaktuell bok i nord

Publisert 03.03.2006 kl 10:34 Oppdatert 03.03.2006 kl 12:45

Tips en venn på e-post:


...
Foto: Høyskoleforlaget

Høyskoleforlaget i Kristiansand utga sist høst boka «Barentsbrytninger. Norsk nordområdepolitikk etter den kalde krigen» av Geir Hønneland. Hønneland er forsker ved Fridtjof Nansens Institutt og en høyt profilert kjenner av russiske forhold, ikke minst spørsmål som dreier seg om russisk fiskeriforvaltning i nord. Som statsviter med utdanning i russisk har han hatt gode muligheter til å studere russiske kilder og følge den interne russiske diskusjonen i de vel ti årene som er gått siden daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg lanserte forslaget om å etablere samarbeidsorganisasjonen «Barentsregionen».

«Barentsbrytninger» gir en brei innføring i det breie saksfeltet som vi med et samlebegrep gjerne kaller nordområdeproblematikk. Boka er delt i fire hovedkapittel: Bakgrunn, Samarbeidsflater med Russland, Diskurser i nordområdepolitikk og Avslutning.

Under 1. del får vi presentert både norsk nordområdepolitikk de siste ti årene og utviklingslinjer i Nordvest-Russland både sett fra russisk og fra et norsk perspektiv.

I 2. del gir forfatteren en beskrivelse av hvorfor og hvordan «Barentsregionen» ble etablert, hvilke prosjekter som ble igangsatt på norsk initiativ, og hvordan resultatene av disse har blitt evaluert i ettertid. Etter at tre store samarbeidsflater først er beskrevet; miljøvern, fiskeriforvaltning og helsesamarbeid, går Hønneland videre med en kritisk analyse av idé og virkelighet på disse feltene.

3. del går enda et skritt videre: Her introduseres det samfunnsvitenskapelige begrepet «diskurs»: «Hvordan har vi posisjonert vårt nabofolk i forhold til oss selv? Hvilke bilder av russerne er det vi har skapt oss?» Hønneland legger ikke skjul på sin skepsis både i forhold til elendighetsbeskrivelsen («stakkars fattige russere»), og miljøbeskrivelsen («Kola som et radioaktivt strålehelvete eller avsvidd natur»). Her viser han tydelig hvordan media har satt dagsorden for norske beslutningstakere, og dermed for våre samarbeidsbestrebelser i forhold til russerne. Det spesielt interessante her er at våre bilder og forventninger ikke stemmer med russernes selvbilde, og derfor skaper motsatte reaksjoner av det vi håper.

Hønneland peker også på at russerne i enkelte tilfeller sannsynligvis har spilt et økonomisk lønnsomt spill med ivrige norske «hjelpere» Den norske problemstillingen er taktisk blitt akseptert (ressursmangel og miljøkrise), store pengebeløp tatt imot og ført inn i ukontrollerbare strukturer, og lite eller ingen ting av tiltakene realisert. Han viser hvordan den norske optimismen gradvis har blitt neddempet etter hvert som «flaggskipene» i Barentssamarbeidet har havarert, mens nye og mer beskjedne måloppnåelser har blitt brakt på banen for å rettferdiggjøre innsatsen.

Forfatteren viser til at Orheimutvalgets nordområdeutredning «Mot Nord» (NOU2003:32) faktisk foreslo å tone ned Barentssamarbeidet til fordel for bilateralt samarbeid mot Russland. Dette ble imidlertid avvist i Bondevikregjeringas nordområdemelding, og som vi vet har regjeringa Stoltenberg ytterligere forsterka Barentssatsinga.

I siste del av drøftinga sammenfatter Hønneland sine synspunkter og vurderinger.

Er det slik at det meste har havarert? Tross mange kritiske merknader blir hovedkonklusjonen at Barentssamarbeidet likevel får bestått. Ikke minst fordi samarbeidet har brakt våre to folk nærmere hverandre, og dermed legger grunnlaget for en bedre gjensidig forståelse. Helsesamarbeidet for bekjempelse av HIV/AIDS og tuberkulose i Nordvest-Russland nevnes her spesielt. Enda bedre skussmål gir han den felles forvaltningen av fiskeressursene i nord. Fiskerisamarbeidet mellom Norge og Russland har røtter helt tilbake til den kalde krigs tid, og her har begge parter gradvis arbeidet seg sammen til en sammenfattende forståelse. Når den i praksis har skrantet på enkelte områder, har det likevel ikke hindret de to land i å sikre den store torskestammen i nord på en måte som det står respekt av.

Min konklusjon er at denne boka er uunnværlig for alle som vil skaffe seg brei kunnskap om vår arktiske politiske virkelighet. Dersom man er kommet så langt at man ønsker å gå i dybden på enkeltområder, gir Hønneland også god hjelp med tematisk presentasjon av et vell av nettadresser og fagreferanser.

Hvis jeg skulle kritisere noe, så må det være at illustrasjonsmaterialet noen ganger er lite lesbart. Årsaken til det synes å være at teknikken har sviktet når enkelte fremstillinger er overført fra andre publikasjoner, og at bokas format ikke samsvarer med illustrasjonens plassbehov.

På forsiden nå


...

Sanksjonsrammet næringsliv i nord får ingen hjelp

Norge kan ikke kompromisse når det gjelder å respektere andre lands grenser, sier utenriksminister Børge Brende.