Nordnorske lesere har ventet lenge på en ny roman fra Frank A. Jenssens hånd. For 23 år siden ga han ut sin debutroman, Saltbingen, og han fikk Tarjei Vesaas' debutantpris for bokas nyskapende og selvkritiske skildring av nordnorsk bygderasisme. Dette skapte store forventninger til fortsettelsen, men det kom ingen fortsettelse på det skjønnlitterære forfatterskapet, bare faktabøker og fotobøker og en mengde naturprogrammer i NRK Radio.

Men i år er han altså her med en roman igjen. Lengselens år har han kalt den, og den handler om framveksten av industristedet Seljenes, som ligner til forveksling på forfatterens hjemsted, Kjøpsvik i Tysfjord.

Skildring av framveksten av et industristed høres kanskje ikke ut som en særlig opphissende leseropplevelse, men denne romanen har en så stor tematisk bredde, et så stort og fascinerende persongalleri, så mange dramatiske episoder og er fortalt i et så originalt og friskt poetisk språk at man sluker alle de 413 sidene i et eneste langt jafs av fascinert leserglede.

Hamsun og Markusson

Industrialiseringa og moderniseringa av Nord-Norge er ikke noe nytt tema i norsk litteratur. Knut Hamsun skrev om dette i sine Segelfoss-bøker (1913,1915) og i August-trilogien (1927,1930,1933). Andreas Markusson fortsatt med denne tematikken i 1930-åra, der bl.a. motoriseringa av fiskeflåten og fagorganiseringa av fiskerne fikk stor plass. Siden har Alex Arntzen og Dag Skogheim skildret anleggsarbeid og gruvevirksomhet og fagorganisering, men ingen av disse forfatterne har gjort det så nærgående og med en slik innlevelse og nærhet som Frank A. Jenssen gjør i sin nye roman.

Gammelt mot nytt

Romanen begynner en mørk høstkveld ca. 1920 med at en av hovedpersonene, den gåtefulle sognepresten, ror innover fjorden for å drive demonene ut av huset til en av de andre hovedpersonene, smeden Einar Berg. Derved er vi midt i gammeltida, med skrømt og ganning og mørke krefter man kjemper for å kontrollere. Og vi er midt i en natur som fjordfolket er henvist til å pine et levebrød ut av, en natur som sitter både i kroppen og i språket til de som bor der.

I denne gammeldagse, fattige verden, der en blandet norsk-samisk befolkning sliter for å livberge seg på de skrinne småbrukene, der skal det reises en fabrikk. Kalksteinen i fjellet skal bli til sement, det gamle usikre slitet med fisk og jord skal erstattes av det jevne slit med stein og slegge, og slitet skal belønnes med en gjennomsiktig lønningspose, selve symbolet på den nye tida.

Fødselen av det nye skjer ikke uten smerte og konflikter. Denne prosessen forteller Frank A. Jenssen om med stor innlevelse og gjennom et stort persongalleri. Her er arbeider og direktør, her er søringer og nordlendinger, her er same og nordmann, her er streikevakter og streikebrytere, her er natur mot maskiner, her er overtro mot kristendom, her er sterke kvinner og sterke menn, her er skjebner og episoder som fra ulike kanter kaster lys over det tidsskifte og den omlegging av hverdagsliv og tenkemåte som industrialiseringa førte med seg.

Svette og poesi

Skildringa av arbeidskonfliktene på anlegget har en overbevisende autentisitet som tyder på omfattende kildestudier. I tillegg er det tydelig at forfatteren har grundig innsikt i arbeidsprosessene og slitet på anlegget - hvordan boret settes an mot berget, hvordan slegga løftes, hvordan ryggen krummes, hvordan armene verker, hvordan de lærer seg å lage kaffebål av dynamitt, hvordan de lange dagene banker i kroppen om nettene. Like tett innpå er skildringa av det arbeidet som foregår langs fjorden - grepet rundt strupehodet på den kviga som blir slaktet, sjøsmaken rorskarene suger ut av træler i hendene.

Boka bærer i det hele tatt fram en forståelse for og en respekt for kroppsarbeid som er makeløs i norsk litteratur. Like imponerende er de mange naturskildringer som overrisler boka; også her viser forfatteren medrivende sakkunnskap og observasjonsevne.

Dialekt

Forfatterens bruk av nordnorsk dialekt understreker ektheten i miljøskildringa: Spannet er ikke bulket, det er «bonglåt», i husene er det ikke trangt det er «krøbelt», en mann uten bør på ryggen går «lausreipa».

Også billedbruken har hele tida rot i lokalmiljøet: Sola «ulmer som ei torveglo», en fisker har «solbrent robåtnakke», en hjemvendt sjømann imponerer på butikken med å rulle dollarsedler «som var de neverfløyt».

Ved å skrive på denne måten risikerer selvsagt forfatteren å provosere urbane kritikere som ikke er nevneverdig plaget med træler i hendene og som sannsynligvis har vage forestillinger om hvordan auårsmølje smaker eller hva en god auårsklakk representerer av jordisk lykke. Men heldigvis har Frank A. Jenssen våget å satse på det som er ekte og som er hans eget; han lar språket stige opp av det miljøet han skildrer, uten å ta hensyn til tynt kvalifiserte lesere.

Et storverk

Romanen slutter med at sementfabrikken er kommet i gang, men konfliktene i boka er langtfra løst, så alt tyder på at en fortsettelse må komme, og den gleder vi oss til. Inntil videre kan vi slå fast at med Lengelsens år har Frank A. Jenssen skapt et virkelig storverk, en roman som vil bli stående som et hovedverk i nyere nordnorsk litteratur.