Avslutningskonserten bød på et eksperiment som i utgangspunktet hadde mye felles med møtet mellom joik og opera tidligere i festivalen. Da var det et møte med to etablerte verdener mens det var hele fire på denne siste. Denne siste også mer naken og sårbar. Naturlig nok når de kommer fra hver sine verdener og hver sine tradisjoner. Desto større utfordring for de fire musikerne. De eneste som hadde samarbeidet tidligere er Lislevand og Kjellemyr.

Hva alle fire har felles, er at de har stor spennvidde i det de driver med og at de har erfaring i å krysse sjangergrenser. Og det var nettopp hva som skjedde i dette møtet.

De spant en historisk tråd fra middelaldermusikk opp gjennom renessansen og barokken med et par hopp fram til moderne tid. Og vendte tilbake igjen til de historiske røttene. Det hele gjort i dyp respekt for tidligere tiders musikk.

Alt virket så lekende lyst og lett. Musikken sprudlet og gnistret. Publikum ga seg bare helt over enda en gang. Og musikerne så ut til å trives og til å stole på hverandre. Etter langvarig stående applaus kom et ekstranummer som virket som tatt rett ut av lufta. Og her stoppet musikken på den nest siste akkorden. Ingen i salen var i tvil om hva den siste tonen ville bli. At musikere tør gjøre slikt, viser tillit til både musikken og publikum.

Det var mange som påpekte at dette var den aller beste konserten de hadde opplevd under festivalen. Mange av dem har vært med på det meste. Undertegnede fikk det også tilsagt i klart språk da vi var på vei ut:

– Ser på ganglaget ditt at du er ekstra fornøyd!

Så der fikk vi den. Avslørt!!!