Teatersjef Nils Johnson har nemlig hyret inn den forrige sjefen, Haukur Gunnarsson, som instruktør og hans forgjenger John S. Kristensen som skuespiller til Lenger vekk enn alt.

Slipper ansvar

– Etter tre år er det godt å ha noen å snakke med på huset, fleipet Johnson da staben møttes til den første leseprøven i går.

Også de tidligere HT-sjefene var svært tilfredse med å være tilbake.

– Fantastisk å komme tilbake til et teater og ensemble jeg kjenner. Nå slipper jeg også både økonomi- og personalansvar, og kan konsentrere meg fullt og helt om det kunstneriske, sier instruktør Haukur Gunnarsson.

Gunnarsson bor fortsatt i Tromsø, men har arbeidet som frilansintruktør mange steder siden han sluttet som teatersjef i 2001.

– Jeg trives veldig godt som frilanser, og har satt opp stykker blant annet på Sogn og Fjordane Teater, Nasjonalteatret i Reykjavik, Trøndelag Teater, Tegnspråkteatret i Oslo og Figurteatret i Nordland siden jeg var her på HT sist, sier han.

– Men det skal bli godt å kunne bo her i min egen leilighet og gå på jobb som andre folk gjør.

Bra link til Nord-Norge

John S. Kristensen var HT-sjef fra 1990-1997, og var også innom teatret for et par år siden, i suksessen Vildanden. Som frilanser i Oslo, er det blitt en del store oppdrag for NRK, deriblant roller i seriene Soria Moria og Brigaden.

– Jeg må ha en tromsøperiode innimellom, for det er alltid godt å komme hit, sier Kristensen, som også gleder seg til å spille i Lenger vekk enn alt.

– Det er et riktig stykke å spille på HT, det har nemlig en veldig bra link til Nord-Norge. Fin dramatikk og et spennende valg.

Instruktør Gunnarsson så stykket i London i 2000, og falt pladask.

– Jeg tenkte med en gang at «dette er et stykke for Nord-Norge, dette er et HT-stykke».

Isolasjon

Dramatikeren Zinnie Harris har tatt utgangspunkt i faktiske hendelser, og laget en fiksjonsfortelling fra øya Tristan da Cunha i Atlanterhavet – faktisk den mest isolerte øya i verden hvor det bor folk, med sine 2800 sjømil til nærmeste fastland; Kapp det Gode Håp i Sør-Afrika.

– Øya var en britisk koloni, og i 1816 ble en britisk korporal og kona hans ilandsatt der. Etter endt tjeneste ville de bli igjen, og de fikk 16 barn sammen, forteller Haukur Gunnarsson.

– Det kom også en del skipbrudne sjømenn og eventyrere til øya, og en gang sendte disse et nødsignal til en hvalfangerbåt som passerte: «Skaff oss fem damer».

Og damene kom. Mange år seinere, i 1961, ble det lille og isolerte samfunnet utsatt for store omveltninger da vulkanen på øya fikk et utbrudd, og alle måtte evakueres til Southampton i England.

– Integreringen fungerte ikke, øyboerne følte seg ikke hjemme i storsamfunnet, og i 1963 flyttet nesten alle hjem igjen, sier Gunnarsson.

Sterke bånd

– Historien sier noe om de uforklarlige og sterke båndene mennesker har til de stedene de er født og er vokst opp. Ofte er det uforståelig for folk utenfra at mennesker vil bli boende på steder som gjerne oppfattes som ugjestmilde og som «verdens ende». Det gir assosiasjoner blant annet til avfolkningen av mange steder i Nord-Norge, sier instruktøren.

Gjennom mange generasjoner har befolkningen på Tristan da Cunah levd på fisk og poteter, og poteter har vært betalingsmiddel. Bare 1-2 ganger i året kommer det forsyningsbåter dit, og i dag har de vel 300 innbyggerne en egen fabrikk.

I stykket følger vi en familie som måtte reise til England, men som aldri fant seg til rette og ble syke av hjemlengsel. I rollene møter vi Maryon Eilertsen, John S. Kristensen, Frode Winther, Hege Aga Rogstad og Ketil Høegh.

Scenografien er ved Yngvar Julin fra Tromsø, og Bernt Simen Lund skal komponere musikken. Ragnar Olsen har oversatt og omarbeidet stoffet til nordnorsk. Premiere: 5 februar.