Se filmen nederst i saken.

SCENE 1:

Lørdag formiddag/tidl. ettermiddag, Ica i Workinnmarka, interiørt:

En telefon ringer. Middelaldrende mann («Lasse») er i ferd med å gjøre lørdagshandelen, en av ukas ubegripelig kjedelige pliktløp. Svarer likevel på telefonen.

Lasse (litt stresset): Ja?

Ung kvinne (meget høflig): Hei, det er Bianca! Vi holder på å lage film på NUFF og har sett bildet ditt i avisa. Nå lurer vi på om du kunne tenke deg å spille i filmen vår?

Lasse (svært overrasket, og en smule smigret): Øøøøh...

Bianca: Du kan godt få tenke deg om litt, altså. Jeg kan ringe deg om en time?

Lasse: Øøøh, det er fint. Kan du sende meg litt info om filmen?

Scene 2:

Lørdag ettermiddag, hjemme i stua, interiørt:

Lasse sitter i sofaen og leser mail han nettopp har fått fra Bianca, om hva filmen handler om. Han er stor fan av NUFF, og vet hvor avhengige ungdommene er av at folk stiller opp til filmene som skal lages. Dessuten snakker han ofte høyt om at (andre) folk må slutte å ta seg selv så høytidelig. Han liker filmens handling.

Lasse (til seg selv): Og hvor vanskelig kan dette egentlig være?

Ringer Bianca og bekrefter at han tar den ikke altfor store rollen.

Bianca (ikke i bildet): Så bra!! Tusen takk! Kan du komme til Tvibit klokka åtte i kveld?

Scene 3:

Lørdag kveld, Tvibit, interiørt:

Lasse har kjørt til Tvibit og hilst på ungdommene i gruppa som skal lage filmen «Elizabeth». Sju stykker, fra Tromsø, Finnsnes, Haiti, Russland, Tyskland, Finland og Danmark. Lasse får manus, og ser raskt at rollefiguren «Damian» er 32 år gammel. Lasse er eldre. Mye, mye eldre.

Lasse: He-he. Ser at jeg antakelig er en del eldre enn dere trodde. Kanskje like greit at dere ringer noen andre? He-he?

Bianca: Neida. Det går fint.

Lasse: Jeg blir ikke fornærmet, altså. Det er helt greit, det.

Bianca: Hm. For å være helt ærlig: Vi sliter. Har ingen andre.

Lasse reflekterer kort over at han nå har fått status som nødløsning.

Lasse: Kanskje jeg kan være Damians eldre bror, Don. Han er jo 36.

Bianca: Den andre skuespilleren er faktisk enda litt eldre.

Lasse: Jaha. Hvem er det?

Bianca: Han heter...la meg se...Arne-Wilhelm Theodorsen.

Lasse kjenner 62-åringen.

Bianca: Vi filmer i morgen og mandag. Da må vi være ferdige. Har du mulighet til det? Vi er veldig takknemlige altså!

Scene 4:

Søndag morgen, Rådhusparken, eksteriørt.

Crewet er samlet for å ta lissomfamiliefotografier som skal vises i scenene hjemme hos Damien og Elisabeth. Lasse hilser på resten av filmgruppa, deriblant workshopleder Maria Ekerhovd, som også skal være kona hans på familiebildet.

Maria (smiler): Så hyggelig! Jeg er kona di. Ja, eller eks-kona, da.

Lasse (spøkefuglt): Ja, så langt er det altså kommet i 2012; at her møter jeg en kvinne for første gang, og så er hun allerede min eks-kone.

Flere i crewet knegger litt høflig til den.

Scene 5:

Søndag ettermiddag, gamle brannstasjonen, interiørt.

Ungdommene har gitt kjøkkenet i den gamle brannstasjonen et løft, kunne vært hjemme hos noen. Flere opptak er gjort med hell, foreløpig scener uten dialog, og i en pause sitter Lasse og synes livet i filmbransjen i grunnen er ganske greit.

Mest tilfreds er han imidlertid med å være vitne til hvordan ungdommene jobber sammen. Settet er et mini-FN, og det er bare et par dager siden de møttes. Allerede har de utviklet en idé, jobbet fram et manus, tegnet storyboard, funnet skuespillere og opptakssteder og nødvendig utstyr, fordelt roller. Og nå altså rigget til opptak.

Midt oppi alt dette skal de bli kjent og lære seg å jobbe sammen, tross svære kulturforskjeller. Det er for eksempel ikke selvsagt at Williams danske laidback-holdning går så godt sammen med Alexanders russiske innstilling.

Men å se denne gjengens nesten sjokkerende store kompetanse, både faglig og sosialt, gir definitivt framtidshåp, selv for en skuespillerdebutant som i øyeblikket har nok annet å tenke på og som også har det meste av framtida si bak seg.

For eksempel gjorde sms-en som hadde tikket inn kvelden før inntrykk. Midt i stresset - disse menneskene skal lage ferdig en film på fem dager - tok de seg altså tid til å sende: «Takk, tusen takk for at du er villig til å hjelpe oss. Vi setter enormt stor pris på det. - bianca.»

Ungdommen nå til dags.

Scene 5 b:

Søndag ettermiddag, gamle brannstasjonen, interiørt.

Tyske Zoe pudrer Lasse i ansiktet, uten at det på noen måte henter inn årene som har gått siden 32. Dialogscenene nå, og allerede har hovedrolleinnehaveren innsigelser på manuset, som er oversatt fra engelsk til norsk.

Lasse (på engelsk): Ordene i manuset vokser i kjeften min. Kan jeg ikke få finne på noe sjøl?

Norske Bianca, finske Joel og danske William synes det er helt kult og nikker.

Regissør Sasha (på engelsk): Ok. Vi prøver.

Han er i mindretall, men etter å ha anstrengt seg litt, får han likevel til et smil. Går til kameraet.

Lasse (til seg selv): Prøver? Hvor vanskelig kan det være?

Lasse improviserer og øver litt for seg selv. Går greit.

Regissør Sasha: Stille! Lyd? Kamera? Action!

Akkurat her er det at Lasse gjør en ny oppdagelse. Det viser seg nemlig at det blir mer vrient med kameraet oppi ansiktet og en haug med folk som venter på noe bra fra ham. Det får de slett ikke. Ikke i det hele tatt.

Noen opptak senere går de likevel videre. De er kanskje fornøyde. Evt: Tida er knapp. Og kameraet er snart fritt for strøm.

«Elisabeth» (15 år gamle Ingvild Nyheim) dukker opp på settet, opptakene med henne starter. Middagsscene, oppvask, telefonsamtaler. Mindre utfordringer dukker opp, turneres med imponerende ro, litt debatt og til slutt samstemthet. Pragmatiske folk fra hele verden og en skuespiller som gjør ting han ikke kan. Men det går så vidt.

Scene 6:

Mandag kveld, Tromsø kirkegård, eksteriørt.

Hele folket i arbeid. Til og med sola, som skaper hodebry når den av en eller annen grunn har dukket opp akkurat i kveld ¿ etter innspillingen av soveromsscenene, som forresten gikk overraskende greit. Den lave sola sperres kreativt og effektivt ute av dyktige Andreas Nordli (16) fra Finnsnes. Diger isoporplate blir diger blendingsgardin.

Den mellomstore hunden lydmann Falex Auguste (22) fra Haiti har tatt med, står ikke i manuset, og gjør Lasse usikker på om det er foretatt endringer han ikke har hørt om. Men det viser seg heldigvis bare å være en mikrofon.

Manuset glir for øvrig rett inn i miljøet på kirkegården. Dette er ikke akkurat en komedie. Derfor passer det også, på alle måter, dårlig at hovedrolleinnehaveren gjentatte ganger nærmest revner av latter under opptak. Dette skjer på samme punkt, om og om igjen, når Arne-Wilhelm Theodorsen, Damians bror «Don» i filmen, har gjort entre, og kaller Lasse «bror». Ikke morsomt i det hele tatt, men hovedrolleinnehaveren finner altså noe humoristisk i dette som absolutt ingen andre ser.

Theodorsen er derimot fullstendig briljant, men for øyeblikket til ingen nytte. Stemningen blir i det hele tatt mindre humoristisk nå, temperaturen på settet har steget noe, også fordi tida blir knappere. Deadline nærmer seg. I tillegg begynner folk å bli slitne. Dagene har aldri rukket å bli netter de siste døgnene, men bare fortsatt i nye. Job-jobb-jobb. Regissørens tålmodighet settes på en alvorlig og latterlig prøve, men Sasha er raus. Ingen er ufine på noen som helst måte, temperaturen skaper heller ny energi.

Og til slutt går det. Den siste replikken er bare middels vanskelig:

Lasse: «Jeg vet.»

Scene 7:

Onsdag formiddag, Tvibit, interiørt.

Hele gruppa - minus skuespillerne - har jobbet beinhardt siden opptakene ble avsluttet forleden kveld. Lasse har i mellomtiden mottatt sms fra fotograf Bianca: «Vi har sett igjennom opptakene, og gruppa er fornøyd med innsatsen din». Lasse tenker at medlidenhet ikke alltid føles godt, men takker selvsagt høflig.

På Tvibit blir han imidlertid møtt med åpne armer, som om ingenting galt skulle ha skjedd, og gruppa venter på å få se en uferdig råversjon av filmen. Lasse er spent, og hvisker mot Falix:

Lasse (på engelsk): Det ble vel katastrofe..?

Falix (på engelsk, glad): Nei-nei-nei!

Lasse puster ut.

Falix (forts.): Lyden ble veldig bra!

Lasse puster inn igjen.

Inviteres samtidig til å se råversjonen sammen med dem. Takker ja. Ser filmen. Blir imponert.

Lasse: Jøss, dette er jo...bra! Altså filmen, ikke jeg, filmen!

Stille.

Bianca (forts.): Jeg ble faktisk litt rørt her sjøl, jeg.

Hun snakker om helheten, ikke egen jobb, selv ingen ville reagert om hun hadde skrytt av seg selv også. Fotograferingen er fantastisk, her er et talent utenom det vanlige. Og det trengs. Gjennom historien har bare en norsk spillefilm hatt kvinnelig hovedfotograf; Sykt lykkelig. I 2010.

Det er blitt en stemning i denne filmen, noe bra, ganske sterkt - som ikke har med dialogen eller skuespillerne å gjøre. Et uttrykk som gjør inntrykk. De har til og med klippet Lasse akseptabel. Han smaker på ordet tryllesaks. Lykkefølelse. I hvert fall lettelse, har ikke ødelagt for dem.

Workshopleder Maria Ekerhovd, med produsentsuksesser som Jernanger og Bobby Peers- Gullpalme-vinner Sniffer bak seg, står bak som en varm sommerdag. Med tommelen opp.

Scene 8

Torsdag kveld, Verdensteatret, interiørt.

Offisiell åpning av NUFF. Workshopene er over, filmene ferdig. Fem stykker. Alle vises, til stor jubel og applaus. «Elisabeth» også, helt til slutt.

Ordfører Jens Johan Hjort er en klok mann, og forstår selvsagt at dette er brobygging i praksis, tenker Lasse. Folk fra hele verden som ikke bare blir kjent, men som skaper noe sammen. Noe bra, for filmene er imponerende gode, alle. Hjort åpner festivalen, holder en glitrende tale, og viker ikke unna problemene: De to jentene fra Gaza som skulle vært her, men som aldri kom fordi norske myndigheter hindret dem.

Applausen ordføreren setter i gang for dem føles god og samlende å bidra til. Festivalens idé og misjon blir tydelig nå. Perspektivet økes, Hjort har tatt fram vidvinkelen.

Men nå er det fest. Ungdommene har laget film, fra bunnen av, i løpet av fem døgn. Nå skal de kose seg med annen film, sosialt samvær uten deadlines. Allerede under åpningsseremonien tok flere ordene «savn» og «varige vennskap» i munnen da hjemturen ble tema.

Scene 9:

Lasse rusler hjem. Ikke trist eller vemodig, men...har liksom brent inne med noe. Burde sagt takk på en ordentlig måte, til alle. At det var et privilegium å få være en liten del av denne gruppa og få bli kjent med dem, si at det var han som til slutt lærte mest. Sånne ting, som ville ha kommet fra hjertet. Det ble ikke tid der og da, det var fest, middag, nye venner, gjensidig skryt, raushet og nye forventninger. Men det tenker han at han skal finne en løsning på.

Falex skal hjem om et par dager for å lære videre til fattige barn på Haiti. Sasha skal gjøre seg ferdig på universitetet i Arkhangelsk, Andreas til Finnsnes med ny inspirasjon, alle skal til sitt, Tyskland, Finland, Danmark.

De skal ikke reise hjem uten takk.

Bonusmateriell/slettet scene

Mandag formiddag, Nordlys- redaksjonen, interiørt:

En av Lasses nære kolleger får vite om prosjektet og er umiddelbart behjelpelig med å ta bort forventningspresset.

Kollega: Hahahaha! Dette gleder jeg meg SINNSSYKT til å se!!! Jeg vet allerede at når jeg får barn, så blir det bare det nest største jeg har vært med på. Hahahaha!

Medvirkende i «Elisabeth»:

• Produsent og manusforfatter: Joel Karppanen (19, Finland)

• Regi: Alexander «Sasha» Perkov (20, Russland)

• Fotograf, casting: Bianca Fjellstad (20, Tromsø)

• Production designer: Zoe Schwarz (16, Tyskland)

• Production designer, storyboard: William Kristensen (17, Danmark)

• Gaffer: Andreas Nordli (16, Finnsnes)

• Lyd: Falex Auguste (22, Haiti)

• Workshopleder: Maria Ekerhovd (Bergen/Tromsø)

• «Elisabeth»: Ingvild Nyheim (15)

• «Don»: Arne-Wilhelm Theodorsen (62)

• «Damien»: Lasse Jangås (46)

Og her kan du se det ferdige resultatet: