Av og til er det så en må klype seg i armen for virkelig å skjønne at det en hører og ser faktisk skjer på ordentlig. Og som alltid, når man føler at man er i ferd med å skli inn i en tilstand av enten sjokk eller forferdelse, skal man roe helt ned og tenke seg om.

Å le av noe eller noen er så avgjort mer helsebringende enn å hisse seg opp i hellig vanvidd. Den foreløpige siste klovnen i det ufrivillige underholdningssirkuset er Karl Lagerfeld; 78-årig tysk moteikon, designer og trendsetter. Han bør snarest ikle seg altfor store sko og fronte neste gangs rød nese-dag.

Bakgrunnen er at Lagerfeld denne uken følte for å forlate sin moteverden for en stakket stund, og heller begi seg ut på den musikalske arenaen. I et fersk intervju med magasinet Metro Paris ble han spurt hva han hører på av musikk for tiden, og svaret var to unge, engelske syngedamer, nemlig Florence Welch og hennes Florence and the Machine, samt den kritikerroste og storselgende kometen Adele.

Så langt så bra, det er jo både tidsriktige og –vil jeg anta– moteriktige navn. Så tar han sats fra timeteren og stuper i salaten. For det er et seriøst problem han rett og slett ikke klarer å deale med når det kommer til Adele, og det er at hun etter hans mening er altfor for tykk. Med andre ord: Hun er underforstått for tykk for Lagerfeld til å høre på. Det må være slitsomt å være så til de grader tjukk i hodet.

Det er noen få aspekter ved denne famøse uttalelsen som hindrer den i å være morsom. Det ene er at snart 80-årige Lagerfeld er rammet av demens. Da bør han få hjelp. Ser man på mannens mange uttalelser opp gjennom årene er det likevel lite som tyder på det. Det andre er at han fortsatt regnes som en av verdens mest anerkjente moteskapere, og at hans ord dermed blir tatt på alvor av mange; ikke minst unge jenter med forkvaklede selvbilder på kropp og utseende. Jeg velger likevel, for en sjelden gang, å være optimistisk på fornuftens vegne. OK, det kan høres naivt ut, men av og til er vi nødt til å stole på at fornuften ikke er helt død. Det er ikke lett, men vi må håpe. Lite grann iallfall.

Nå har vi i utgangspunktet relativt dårlig erfaring med stormannsgale tyskere som er i overkant opptatt av ytre trekk ved mennesker. Heldigvis har vi lært litt. Men når en gamling, som selv foretrekker at kvinnelige modeller ser ut som avmagrede guttekropper nylig utsluppet fra konsentrasjonsleire under Annen verdenskrig, uttaler seg om utseende og kroppsfasongen til unge musikere, bør han ikke engang møtes med sinne eller opphisselse. Han bør derimot møtes med oppgitthet og lett latter, for ikke å glemme at han er akterutseilt. Jeg kan ikke tenke meg verre straff i de kretser.

Og fyren har for lengst avdekket et sykelig forhold til vekt og fedme, og har gitt ut slankebøker der triksene for et slankt og lykkelig liv består av et kosthold på sagflis, gressløk og dopapir. Men det er klart, og dét skal han ha: Da blir man slank. Sylslank, vil jeg tro. At en rekke modeller, de som fyller hans idealer for et optimalt utseende, mer eller mindre lever på kaffe, champagne, sigaretter og rusmidler i pulverform burde kanskje bekymre mer.

Jeg vil anta at motebevisste og trendy personer som elsker Lagerfeld brått vil slenge tilbake at undertegnede overhodet ikke forstår seg på mote. Og her har de selvsagt helt rett. Derfor uttaler jeg meg ikke om mote heller. Jeg skjønner det ikke, bryr meg ikke og driter i det. Og derfor tror jeg heller ikke Adele lot seg verken provosere eller hisse seg opp over uttalelsene fra en mann med fortiden bak seg. Det er ingen vits. Han fortjener ikke å gis det inntrykk at han har noen som helst slags innflytelse utover det som måtte skje på catwalken i Moteland.

I 2012 er det flere som hører på Adele enn på Karl Lagerfeld. Verden går tross alt fremover på noen felt.