For alle oss treigingene som var litt for seint ute, og ikke slapp inn for å se Daniel Norgrens bejublede konsert på Buktafestivalens Little Henrik-scene i sommer, var det en solid opptur å få oppleve svensken på driv torsdag.

Tommy Tokyo har ligget lavt i terrenget den siste tida, men var torsdag hyret inn som oppvarmingsartist for Daniel Norgren. Herr Tokyo var ikke kommet til Tromsø for å blåse ut hits fra sine tre fullengdere, men serverte i løpet av den halvtimen han satt på scenen urpremierer på nye låter. En annen betydelig forskjell fra tidligere konserter på Blårock, Driv og Buktafestivalen, var at Tokyos eminente band Starving For My Gravy glimret med sitt fravær - noe som ryktes å være et permanent brudd. Kun akkompagnert av en ekstra gitarist, ble det en neddempet affære som kledte Tommy Tokyos nye låter godt. Med sin karakteristiske og intense stemme holdt Fredrikstadmannen et lydhørt publikum på tærne, og responsen viste at folket satte pris på å bli brukt som prøvekaniner.

Forventningene til kveldens hovedattraksjon, Daniel Norgren, var utvilsomt høye. Med en fersk EP og tre album i ryggen, hadde svensken ingen problemer med å fylle en drøy time med gromlåter. Norgren trakterer i tillegg til gitar et pedalstyrt trommesett i beste one-man-band tradisjon, og på Driv hadde han tatt med seg en kontrabassist for å ytterligere forsterke det bunnsolide groovet som ligger i bunnen av låtene hans. Dette var meget vellykket, da bassen tilførte melodi på de roligere låtene samt å gi publikums rockeføtter god trim på låtene der svenskene skrudde opp tempoet.

Blues er rammeverket for Norgrens musikk, men solide doser soul, gospel og rock er også en del av hans varme lydbilde. Musikken fortonte seg gjennom hele konserten som soundtracket til en roadmovie gjennom de amerikanske sørstatene, og den gamle brygga i nordbyen føltes som en arktisk juke-joint. Låtene består stort sett av ett enkelt riff som det kvernes ubarmhjertig på, og dette skaper en nærmest hypnotisk rytme som nikker anerkjennende til blueslegender som Junior Kimbrough og R.L. Burnside.

Norgrens hovedinstrument er hans fantastiske stemme, som fremstår som en symbiose av Van Morrison og The Black Keys' Dan Auerbach. Her kunne mang en Idol-håpefull lært at det viktigste er ikke hvor rent man synger, men at man synger med en følelse som gir det tekstmessige innholdet troverdighet, og i Norgrens tilfelle fremkaller gåsehud hos tilhørerne. Mange norske bluesmusikere kunne ha lært av den høyreiste svensken at man ikke gjør konserten til en eneste lang gitarsolo, men heller fokuserer på nerven som gjør denne sjangeren interessant.

Denne kvelden ble både hjemme- og borteseier på en gang. "Moonshine Got Me" og "Black Vultures" fra Norgrens siste EP, var to av mange høydepunkt for denne anmelder. Hvis man ikke likte dennne konserten, er den eneste logiske forklaringen at man enten ikke liker musikk, eller at vitale kroppslige funksjoner har avgått med døden. Etter et kjapt ekstranummer gikk Norgren med følge av scenen, og etterlot publikum og undertegnede sultne på mer.