Det majestetiske teppet går ned på hovedscenen i Telegrafbukta, og den skallede folkekjære kjenningen entrer, sammen med et knippe eminente musikere. Det er fjerde gang han spiller på festivalen, men fy som vi har gledet oss likevel. Høyem starter sikkert med Belorado fra hans tredje og siste soloplate Moon landing. En solid og rocka åpning, og på dette tidspunktet følger samtlige (nesten i hvert fall) oppmerksomt med på hva som foregår på scenen.

Se innslag på web-TV med Sivert Høyem.

Stemningsfullt, vakkert, men...

Sivert har en enorm tiltrekningskraft og en stor musikalsk trygghet. Og som alltid fører han stødig kurs hele veien. Det gir rom for å lene seg trygt tilbake og nyte musikken. Vi får dem alle servert, mye på mesterlig vis. Nye og gamle melankolske perler. Det er stemningsfullt, det er vakkert, men så blir det etter hvert litt kjedelig. Det blir litt for langt mellom perlene, og vel rolig og frustrerende rutinert. Man blir aldri skikkelig «hektet» på låtene og flere partier minner meg litt om klassisk bakgrunnsmusikk, og det egner seg ikke dårlig som avslutning på en rockefestival. Bandet er også litt stive, og våkner ikke ordentlig til før mot slutten. Og da innbiller jeg meg at skarve en tredjedel av publikum følger oppmerksomt med på scenen. Det store høydepunktet kommer derimot ikke før han graver i Madrugadas skattekiste. Jeg var vel neppe den eneste som sto med intens gåsehud under den nedstrippede akustiske versjonen av Majesty. Nakent og kun akkompagnert av allsang fra publikum.

Tidvis magi

Det blir også ingenting annet enn magisk når han fyrer i gang The kids are on high street mot slutten. Into the sea langs sjølinjen i Bukta serveres også til høy gåsehudfaktor. Hans karakteristiske mørke vokal spedd over - nå - mer lysbetonte materiale med den emosjonelle resonansen, framtredende synthen og massive veggen av elgitarer er en solid suksessformel, som Høyem har foredlet på hans nyeste utgivelse. Her har også makker Cato Salsa vært en viktig ingrediens, som bidrar på plate og med stødig gitarspill og flosshatt for anledningen. Må jo nevnes at også tromsøhåpet Rudi Nikolaisen (tidligere Fernets-trommis) leverer prikkfritt. Alt dette funker fint, også i Bukta. Men ikke noe særlig mer enn det. Egentlig. Du vet på mange måter hva du får når Sivert Høyem går på scenen. En viss garanti for suksess.