Nordens bortgjemte Paradis

Jeg har døpt vårt lille hjem de neste to ukene for «The Blue Van». Jeg sitter... Nei, vent.... Jeg ligger (!) i de bakerste setene. Jeg har puter i ryggen, og fotene oppå en forsterker. The Blue Van er et vidunder på fire hjul, med elleve seter, som vi har leid hos Bilbørsen. Jeg håper at et mirakel gjør at de glemmer bilen, slik at jeg kan beholde den.

Vi legger fra oss spor hele veien, vi. På Andenes ble kamera til Joël liggende på biltaket. Vi så ikke no’ til det, før det kom i posten i Tromsø et par dager etter. I Alta ligger det er par soverposer igjen. I Narvik glemte tre av oss jakkene sine. Vi blir søren meg å ha tom bil før vi er tilbake i Tromsø igjen.

Etter konserten i Narvik bestemte vi oss for at vi skulle kjøre videre klokken halv fem på morgenen. Vi skulle rekke en tidlig ferge. Jeg og Ollie så ikke poenget i å sove, så vi spilte kort hele natten. Skal si det blir mye kort, frisbee og fotball.

Jeg skulle gjerne sagt at veien mellom Narvik og Trondheim er nydelig, men mangel på nattesøvn resulterte i at jeg sov hele veien.. Sovehjerte, sa du? Det eneste jeg husker er at jeg våkna når guttene klarte å sparke ballen på havet på fergekaia. Tre ganger!

Vi stoppet i Trondheim. Vi spiste pizza på Peppes, deretter så vi fotballkamp. VM er to uker hvert fjerde år, og det var selvsagt akkurat disse to ukene jeg bestemte meg for å ta en guttegjeng med meg på turné.

Gå grunn av at jeg hadde sovet hele turen ned til Trondheim, og dermed gått glipp av

«masse», brukte jeg de neste tre timene til campingplassen på å surmule/irritere meg over at jeg hadde gått glipp av «masse», og husker derfor ikke noe fra dét heller. Jeg vet at vi kjørte til sammen 18 timer den torsdagen. Vi leide oss ei hytte på Dombås. Det var sommer, men det var mørkt, og Troels er flink til å fortelle spøkelseshistorier.

Jeg hadde bestemt meg for å tie stille hele bilturen for å spare stemmen. Etter at filmen jeg så var ferdig, viste det seg å være umulig. Skravla gikk i ett. Til tross for dét, og med hjelp av ca. alle kjærringrådene som finnes der ute, var stemmen blitt frisk igjen da vi nådde Leikanger. Der gjorde jeg og Sjur en akustisk jobb. Vi hadde ikke noen form for forsterkeranlegg, men det ble annerledes og fint. Man får en annen type kontakt med publikum når man omtrent sitter på stolen ved siden av de.

Vi dro rett videre. Faren til Sjur bor i Dale, hvor vi skulle sove. Jammen er folk glade i å kokkelere på nattestider. Klokken tre på natten kom vi fram til fulldekket bord med suppe og hjemmelaget cider. Jeg er sikker på at han kunne tjent seg søkkrik på den cideren. Ryktet til epler fra Hardanger er ikke oppskrytt altså.

Det var noe annet som møtte oss i Dale også. Godt vær! Fantastisk. Vi gikk ut i hagen, og rett ombord i en båt. Dale skulle også hatt navnet «Nordens Paris». Omgivelsene når vi satt i den båten var som en blanding av Thailand, norsk og frisk sjølukt og Neverland. Vi dro for å bade i den største fossen jeg noen gang har sett. Jeg er jo en låtskriver som liker å gjenfortelle, og sette ord på følelser og inntrykk. Jeg har riktignok innsett at noe rett og slett ikke kan forklares eller beskrives. Hele den formiddagen i Dale er et eksempel på det. Det var når vi satt i båten på vei mot den fossen at Ollie sa det som ble mitt favorittsitat på hele turen. Det ble et spesielt øyeblikk. Det var ikke morsomt, det bare stemte.

«It doesn’t get much better than this, does it?» ..

.. Nei, det gjør virkelig ikke det.