Besøk i Alveland

På søndag skulle vi spille i mitt andre hjem. På Andyøa. Selv har jeg familie og hytte der ute. Siden vi ennå ikke hadde fått leiebilen, lånte vi seks oss en syvseter, og med utstyr og instrumenter i tillegg, satt omtrent på fanget til hverandre. Vi sier det samme om bilen som om scenene; vi liker det lite og intimt. På Andyøa var jeg selvutnevnt guide. Det er rart hvor fint det er, og hvor stolt man blir av hjemplassen og hjemlandet når man har fått litt distanse fra det. I England gjorde jeg ikke annet enn fortelle om mørketid, nordlys og midnattssol..

Etter mye stress og øving, og i skifte mellom vår og sommer, skjedde det som ikke skulle skje. Jeg ble syk. Selvfølgelig. På øving hørtes jeg ut som en kråke i stemmeskifte. Når vi kom ut til Andenes hadde jeg derfor en selvtillit på null. Jeg brukte de syv timene i bilen dit på fortelle meg selv at dette aldri ble gå bra. Typisk meg.

Jeg kjenner jo Andenesfolket som en pratsom gjeng, men på konserten er jeg sikker på vi kunne hrt det om en knappenål falt i gulvet. Et veldig lyttende og flott publikum.

I likhet med publikum i Troms og Alta, var de oppmøtte riktig så positive. Etter konserten måtte jeg vise gutta favorittøya mi. Først fikk vi omvisning i fyrtårnet, så kjørte vi yttersiden til Dverberg så vi fikk sett Bleik og Stave. Svein Spjelkavik, som arrangerte konserten, og kona Rita King åpnet huset sitt for oss. Makan til gjestfrihet skal du lete lenge etter! Klokken to på natta disket de opp med en spesialitet; spagetti og kjøttgryte. Jeg siterer Louis, og sier som sant er: Svein is a legend. På mandag fikk vi en spennende omvisning i Ritas imponerende butikk og bedrift Alveland. Som et hett tips, besk hjemmesiden hennes: www.alveland.no

For at alle skulle få sett ruten jeg og min mor syklet for noen år siden da vi skulle til Andenes, tok vi yttersiden av Senja tilbake til Troms. Uten gå inn i detaljer, vil jeg bare tipse alle som skal ta ferga fra Gryllefjord til Andenes, eller motsatt, om ta med seg sjøsyktabletter.

Vi fikk et par dager i studio på Kysten i Troms, før vi pakket koffertene for gå løs på resten av Norges land. Vi fikk tatt opp hele turnsettet, så det kommer på myspacen vår etterhvert.

Narvik var vått. Optimistisk som jeg er (i alle fall prøver være) hadde jeg på meg kortbukse og småsko. Om ikke finværet kommer snart vil jeg kle på meg sommerkjoler uansett, i protest. Venuen, som het Litt Større Plass var liten, så vi var usikker på om det ville funke med fullt band. Og Cajonen ble nok liggende i Troms. Det er sant som min mor pleier si Man skal ikke ta noen sorger på forskudd, for når riggen var satt opp viste det seg at fullt band ikke ble noe problem. Sjefen på stedet var en hyggelig fyr, som sendte oss videre med en åpen invitasjon om komme tilbake. Han fikk også et lite sitat med i turnésitatboken min med sin Sjæl meine at det sku vorre en menneskerett få to halvlitera te uinner huinnerlappen. Engelskemennene var i ekstase.

Første turné er sjeldent noe overskuddsprosjekt, så vi er evig takknemlig for at venner og familie er så gjestfri og at de lager flotte middager til oss. Vi fikk spagetti og kjøttboller hos besteforeldrene til Troels i Narvik. Spagetti er visst populært - og alltid en suksess.