Genier hadde Tromsø kammerorkester navnsatt sin konsert fredag kveld. I tillegg til de fleste av sine faste musikere, hadde man hentet dyktige medspillere fra andre orkestrer – noen som er blitt en liten tradisjon – og som vi gjerne ser blir gjentatt – især når man byr på så fremragende musikalske prestasjoner vil ble til del.

Det var også et sjeldent stor kammerorkester i domkirka. 34 musikere med dyktige strykere og ikke minst blåsere med både fløyte, obo, klarinett, fagott, horn, trompet og pauke.

Meget høy klasse

Det ble da også ei framføring av meget, meget høy klasse av to av symfoniene til to av verdens fremste komponister.

Jeg kan ikke huske at Tromsø kammerorkester har gitt meg en så sterk og gjennomført konsert tidligere. Et samspill av de sjeldne.

Det er ingen tvil om at grunnfjellet i orkesteret har hatt nytte og glede av sin leder Kolbjørn Holte.

Fattigdom og depresjon

Også vi publikummere føler oss verdsatt gjennom dirigentens introduksjon til den musikken som står på programmet.

Mozarts symfoni nr. 40 var den neste siste symfonien han skrev. Det skjedde i en tilstand av fattigdom og depresjon. Likevel er den blitt et musikalsk mesterverk. Den regnes som en av hans tre beste, og det sier ikke lite

De fleste av oss har nok hørt symfonien sin særegne start. Men i løpet av de fire satsene forteller den oss mye om den tilstanden komponisten var i da han skrev den. Lyst og enkelt, tungsindig, vond, men også vakker.

Store krav

Det er et verk som stiller store krav til musikerne. Her er det en rekke små detaljer som krever følsomhet av musikerne. Og det var nettopp det jeg syntes hele konserten bar preg av. Et makeløst samspill med massevis av små musikalske detaljer som lett kan «drukne». Under framføringen følte jeg at jeg ikke gikk glipp av noen. Mozart ble mesterlig framført.

I motsetning til Mozart symfoni nr. 40 sto Beethovens 4. symfoni. Den er lite kjent, og sjelden framført (var det første gang i Tromsø?) denne kvelden.

Trompeter og pauke

Musikken er nokså typisk Beethoven med bruk av både trompeter og pauke.

Toner fra det mest stillferdig og varsomme til det mer kraftfulle og voldsomme. Massevis av musikalske finurligheter med en menuett som nok er vanskelig å danse varsomt til.

Også dette er en symfoni som krever mye av musikere. Og hvilken klasse det er også orkesteret kom klart fram under den vidunderlig varsomme og vakre «duetten» mellom første og andre fiolinistene.

Konserten ble for meg en stor musikalsk opplevelse. Så synd at så få hadde funnet veien til domkirka. De som ikke kom gikk tapt av noe stor. Vi som var der fikk en fantastisk musikalsk opplevelse. For meg den beste kammerorkesteret har gitt meg så langt. Derfor en sekser på terningen.