...
MANGFOLDIG: Hallvard Holmen har mange uttrykk. Så har han da også prøvd de fleste sjangre. Foto: Yngve Olsen Sæbbe

En allsidig fergemann

Hallvard Holmen har lært at det kan lønne seg å være stor i kjeften.

Publisert 16.04.2010 kl 22:00 Oppdatert 12.05.2010 kl 09:42

Tips en venn på e-post:


Hallvard Holmen

  • Alder: 43 år
  • Yrke: Skuespiller, for tiden frilanser
  • Utdanning: Statens teaterhøgskole
  • Sivil status: Gift med Iren Reppen, datter: Kristine 12
  • Aktuell: Nominert til Gullruta i kategorien beste mannlige skuespiller. Snart premiereklar i rollen som Baktus i Karius og Baktus på Hålogaland Teater.

For hans del var det da han som 20-åring, lettere oppmuntret av et par øl bråkjekt erklærte overfor Bjørn Sundquist at han var en bedre skuespiller enn ham. Så får det heller være at han etterpå skjemtes så det holdt. For det ble startskuddet for en skuespillerkarriere som til sist har gjort ham til hele nasjonens yndling som ungkaren og fergemannen Roy Harry Hansen i dramaserien Himmelblå på NRK.

Om en uke tar over én million seere farvel med Roy og alle de andre på Ylvingen, i det som har vært tidenes dramasuksess på norsk TV.

Det er ikke mye himmelblått over Tromsø når vi møtes denne morgenen på Hålogaland Teater, der han har presset oss inn mellom prøver på Karius og Baktus. Ikke er det mye igjen av fergeføreren fra Ylvingen heller. Hår, skjegg og bart er trimmet. Kaskjettlua er byttet ut med moderne ulvanglue, kjeledressen og selskinnsvesten med dynejakke og jeans. Hallvard Holmen har hentet tilbake sitt urbane uttrykk.

Som Fantomet går han igjen blant oss som en vanlig mann.

- Nei, det er ikke riktig så mange som kjenner meg igjen nå. Uansett er folk her i Tromsø så vant med å se kjente folk i gatene at de reagerer ikke på samme måte som på mindre steder, der folk ofte tar kontakt.

- Du har vært skuespiller i nesten 20 år, hatt mange store, seriøse roller ¿ så spiller du i Himmelblå, blir nasjonal kjendis og nomineres til Gullruta for rollen som Roy. Det må vel være et paradoks?

- Jeg synes det har vært veldig artig. Jeg har mange venner som er i medienes søkelys, men har selv vært på siden av dette, selv om jeg har gjort like mye og like bra ting som dem. Det er bare det at mediene, TV spesielt, slår så sterkt når noe blir populært.

Han er stolt av Himmelblå fordi det byr på noe annet.

-Vi prøver ikke å være amerikansk. Det er ikke så mye gunner, eksplosjoner og dop. Ikke alle episodene er like gode, likevel bærer historien seg på hjertevarme og treffpunkt i forhold til virkeligheten. Derfor er det suksess. Ikke fordi vi er så dyktige, men fordi det treffer et eller annet i oss. Jeg synes det er noe av det fineste jeg har vært med på.

- Du synes ikke dere har vært i fare for å gli over i klisjeene av Nord-Norge?

¿ Jo, men det har vi vært veldig bevisst på. Da jeg fikk rollen ga jeg beskjed om at jeg ikke kom til å røyke, bruke snus eller banne særlig mye. Om det var det de var ute etter fikk de finne en annen. Jeg orket ikke å gå rundt og si faen i helvete og spytte snus, sier Hallvard og spytter en imaginær klyse over skuldra i den folketomme teaterkafeen.

SÅ HAR HAN DA OGSÅ måttet tåle kritikk fordi han ikke banner tilstrekkelig i serien.

- Jeg kjenner kystmiljøet ganske godt, både kjeledressen, lua og sjarken, hører hjemme her. Men jeg har prøvd å ta vekk det som kunne få det til å tippe. Jeg angrer hver gang jeg sier faen i serien.

Etter min mening er bannskap støy, koloritt som ofte er i veien. Oppfyllelsen av den spissformulerte nordlendingen som ikke jeg ønsker å spille.

- Men hvis du skal beskrive Roy, hvordan vil du gjøre det?

- Varm, ensom, menneskekjær - aleina.

- Fylkesmann Anders Aune i Finnmark skapte i sin tid en voldsom debatt da han sa at bare tusseladdene ble igjen i Nord-Norge. Implisitt, alle med ressurser forlot. Synes du karakterene i Himmelblå hører inn under en slik kategori?

- Jeg vil nå si at det er flere tusseladder i Oslo. Det er klart at distriktene har et problem ved at mange reiser inn til sentrale strøk, tar utdanning og blir der. Men de som blir igjen er ikke tusseladder. Fiskerinæringa er jo ei stor næring, folk i Oslo har ikke peiling på hvor stor den egentlig er. De tror det er ei statsstøttet næring vi må ha for å opprettholde bosettinga i distriktene. Jeg har for øvrig ikke noe imot tusseladder.

- Alt har en ende, sier han om at Himmelblå er slutt. Hadde jeg vært dramasjef så hadde jeg laget noen flere episoder, men det er jeg ikke. Serier har dessuten en tendens til å dale.

DET VAR NEPPE SKREVET i stjernene at Hallvard Holmen skulle bli skuespiller da han kom til verden i industribyen Mosjøen for 43 år siden.

- Nei, vedgår Hallvard. Det var helt utenkelig. Det var ingen i Mosjøen som skulle bli skuespiller!

Hallvard og broren vokste opp i et klassisk arbeiderklassehjem, men et politisk og samfunnsinteressert sådan.

- Jeg kunne tallet på atomvåpen i Europa på 70- og 80-tallet, for å si det sånn. Mor mi var dessuten et levende bibliotek, og det har vært en styrke å ha foreldre som var veldig interessert i litteratur. Jeg hadde nok også interesser i den retning. Sånn sett er jo veien ikke så lang fra litteraturen til dramatikken.

-Tilfeldigheter, sier han likevel om det som til sist endte med teaterskolen. På gymnaset kom han sammen med en kreativ gjeng og ble etter hvert med i russerevyen. Der så mange at han hadde talent, selv om verken han selv eller de andre kanskje skjønte hvor stort det var.

Så Hallvard gjorde som så mange andre i Mosjøen. Mens han lurte på hva han skulle gjøre videre, tok han seg et år på aluminiumsverket.

- Jeg er en av få skuespillere med trucksertifikat her i landet, flirer han.

Men det ryktes at han ikke var særlig nevenyttig.

- Jeg var nok ikke født til å jobbe i industrien, sier han selv om dette året. Likevel var forbauselsen stor hos mange da han forlot Mosjøen for Romerike folkehøgskole og ganske raskt erklærte at han skulle bli skuespiller

Og det er her Bjørn Sundquist entrer scenen.

- Jeg gikk jo på Romerike, men det var ikke klart at det var skuespiller jeg skulle bli. Jeg var ikke så veldig ivrig. Jeg så en del teater og syntes ofte det var for høystemt, jeg liker ikke sånt høytidelig teater.

Men en dag så jeg Bjørn Sundquist som Hamlet på Det norske teateret. Det var som å gå på en god konsert. Stykket traff meg helt og Bjørn var helt fantastisk i rollen.

Der og da kom lysten til å bli skuespiller og tanken om at skulle han bli skuespiller så måtte han snakke med Sundquist. Og det gjorde han:

Scenen er Casino i Oslo, stamkafeen til skuespillerne. En skuespiller, Bjørn Sundquist har avsluttet kveldens forestilling og rukket å ta seg noen øl. En ung mann, Hallvard Holmen, også han med noen øl innabords, nærmer seg skuespillerens bord:

Hallvard: Æ ska søke teaterskolen, æ vil lese med dæ.

Bjørn: Kem e du?

Hallvard: Hallvard, æ ska søke teaterskolen.

Bjørn: Koffør det?

Hallvard: Fordi æ e bedre enn dæ.

- I det samme jeg sa det, tenkte jeg, ka f... sa æ. Men det var ungdommelig overmot, godt hjulpet av noen øl.

Men Bjørn sa: Greit, vi møtes på Det Norske Teatret klokka 10 mandag, dette var lørdag. Bjørn husker ikke dette så godt, men jeg husker det godt, helt glassklart. Jeg hadde sammenhengende panikk fra lørdag til mandag klokka 10. Jeg var livredd for det jeg hadde sagt. Kort fortalt endte det med at begge møtte opp og at Sundquist etter endt prøve sa: Du kan bli skuespiller. Det ble avgjørende for Hallvard.

At noen som har en posisjon som han hadde, kan vise slik raushet, er en lærdom jeg har tatt med meg videre.

TEATERSKOLE BLE DET og det var for øvrig der Hallvard møtte Iren for første gang, uten at det førte til noe. Til gjengjeld må han ha gjort inntrykk på noen andre, for etter avsluttet utdanning fikk han tilbud om jobb ved Nationaltheatret.

Hallvard ler litt: Jeg tror jeg er en av de få som har takket nei til jobb ved Nationaltheatret etter teaterskolen. Stein Winge som var teatersjef ble stille, han syntes nok det var rart.

Men det gjorde trolig unge Holmen klokt i. I dag kan han vise fram en imponerende merittliste, innen tradisjonelt teater, musikal, barneteater, radio, fjernsyn, film. Nevn en sjanger, Hallvard har gjort det.

- Band, prøver fotografen seg på? Jo visst, det også. Single Satellites, sammen med blant andre Kristoffer Joner.

- Men en kveld kom en kollega til å helle en øl i miksebordet, etter det har jeg ikke spilt i band.

Nylig lærte han seg dans i Jo Strømgrens kompani.

- Kan dere tenke dere å begynne å danse som 43-åring, ler han.

- Det er beintøft, men noe av det artigste jeg har gjort de senere år.

I stedet for Nationaltheatret ble det Rogaland Teater i 1992.

- Jeg fikk mange tilbud, så møtte jeg Ketil Egge, den gang teatersjef i Stavanger, og han inviterte meg dit for å se på teateret. Da hadde jeg bodd i Oslo lenge og hadde en følelse av at jeg hadde behov for å komme ut. Dessuten får du mye større oppgaver og mye mer tillit, raskere ved et mindre teater. På Nationaltheatret ville oppgavene vært mindre og fallhøyden større. Når du er 23 år er det er verre å gå på trynet der enn andre steder.

I Stavanger debuterte han på scenen som Billy Crocker i musikalen «Anything goes» og må ha gjort et visst inntrykk på damene ettersom Dagbladet skrev at «ingen stol var tørr».

Det viktigste Hallvard fikk ut av den rollen var kanskje nettopp det han lærte om kritikker.

- Dagen etter premieren gikk jeg og kjøpte Dagbladet og VG på kiosken i Stavanger og stoppet av alle steder på en kirkegård for å lese kritikkene. Jeg åpnet Dagbladet, der sto det faktisk at «Stavangers svigermødre stønner langs benkeradene».

Jeg husker at jeg sto oppå ei sånn fin gravstøtte og følte meg som verdens beste skuespiller. Følte meg som Elvis.

Og så åpnet jeg VG og der sto det: Hva er det de utdanner ved Statens teaterskole? Det sto at det hele var så dårlig at de lurte på om det gikk an. Det var samme forestillinga. Jeg ble nesten genierklært i den ene, og i den andre fullstendig knust og tråkket ned i grusen, ikke kunne jeg spille, ikke synge, ingenting.

Der og da lærte jeg at kritikk ikke er en matematisk øvelse, her kan ligningene gå opp på forskjellig måte. Som skuespiller er du selvsagt opptatt av kritikk, men jeg lærte mye den gangen, og i dag har jeg et mye mer avklart forhold til kritikk. Jeg leser dem ikke straks. Jeg skjønner uansett av stemninga rundt meg hvordan det har gått.

I STAVANGER FIKK HAN det han var ute etter. Veldig forskjellige og veldig store roller. ¿ Det er det jeg ønsker som skuespiller, det er derfor jeg ønsker å spille Baktus, fordi det er artig å spille noe helt annet. Det er artig å gjøre mye. Det er det fantastiske med jobben. Så må du bare akseptere at det ikke alltid lykkes. Jeg har gjort ting som var elendig, men har tenkt at det har jeg godt av, for det har trigga hodet.

Men mer enn rollene, er det samhandlingen med andre på scenen som har betydd mye. Likevel nevner han Baal av Bertolt Brecht, som var fantastisk på grunn av regissøren, danske Henrik Sartous.

Og Werther av Goethe. Sammen med tre kolleger lagde han om stykket, som hadde urpremiere på Jazzfestivalen i Molde. Om prosessen dit sier han:

Der var vi, fire unge menn som snakket om kjærlighet, i en ironifri sone. Selve historien er så romantisk at det er til å dø av når du leser det. Han er så forelsket i forelskelsen. Veldig i slekt med Hamsun, som må ha lest mye Goethe.

- Er du selv romantisk?

- Ja, men jeg er ikke flink med blomster og sånt.

- Kjærligheten da, hvor viktig er den i livet ditt?

- Det er jo drivkraften i alt. Det er vanskelig å snakke om det uten å bli privat. Da blir det sakset inn i Se og Hør, sier Hallvard med glimt i øyet. - Men med kjærlighet tenker jeg ofte på dattera mi. Et av mine viktigste prosjekter er å være en OK pappa, selv om jeg ikke alltid lever opp til det.

Så er han vel til unødig streng med seg selv. Han beskrives av dem som kjenner ham godt som en «tvers gjennom grepa kar, snill, familiekjær, sosial, lojal og aldri arrogant», er bare noen av plussordene som brukes om ham. Morsom er et annet, noe vi får stadige glimt av i løpet av intervjuet.

Kjærligheten må dessuten sies å være den direkte årsaken til at Hallvard sitter i sofaen overfor oss. Da kona, Iren Reppen, fikk henvendelse om å bli teatersjef ved Hålogaland Teater, var familien godt etablert i Oslo, begge med fast jobb ved Det norske teateret.

- Selv i dag er det vanskelig for mange menn å se kona gjøre karriere, klatre på rangstigen, få bedre lønn. Hvordan har du opplevd dette?

- Hun var selv i tvil, men jeg oppmuntret henne til det, fordi jeg mener hun har egenskaper til å lede et teater. Dessuten, slike sjanser får du ikke hele tida. Jeg har ikke noe imot at andre gjør det bra og jeg synes det er flott når folk jeg er glad i gjør det bra.

- Det betyr kanskje at du er trygg på deg selv?

- Ja, jeg skal ikke kokettere med det, jeg vet at jeg har et bra fundament. Jeg vet at jeg har en tyngde i faget. Da er det selvsagt lettere å være raus.

- Og nå blir du regissert av din kone?

- Ja, det blir jeg jo daglig, sier Hallvard til fotografens store fornøyelse. Men saken er at det er teatersjef Iren Reppen som holder styr på Hallvard og kollega Ketil Høegh i Karius og Baktus-forestillinga.

FOR DEN SAKS SKYLD er det ikke første gang Iren Reppen tar regien, for ikke å si tar ham på senga.

Grytidlig en morgen i 2000, nærmere bestemt 29. februar, våkner Hallvard av klokkeradioen. Tema er skuddårsdagen. Plutselig hører han en kjent stemme på radioen, Irens, ikke nok med det, hun frir.

Iren Reppen har i et intervju med VG selv fortalt at det som skjedde ikke var planlagt. Det bare kom ut. Man har ord for slikt innen psykologien. Så selv om hun sier at hjernen hadde tatt ferie, er det grunn til å tro at hjertet var sterkt til stede.

Og som i eventyret endte det bra - året etter, i 2001, giftet de seg i Mosjøen.

Himmelblå er snart slutt, men Hallvard er allerede i gang med nye oppgaver, Baktus er bare en av dem. I går ble det kjent at han etter jul starter filminnspilling sammen med «Død snø»-gjengen. Halvor får en av hovedrollene.

Innimellom får han sikkert tid til å dyrke sin fotballinteresse.

- Fotball og teater har mange fellestrekk, de beste individualistene blir best i team, sier han. Med kona i holdingstyret for TIL og ekstra sete på tribunen, og en mosjøværing på banen, unge Thomas Drage, bør TIL være sikret en ny tilhenger.

Og skulle du en sommerdag passere Helgelandskysten og se en underlig kjent skikkelse tøffe av gårde: Hvem vet, kanskje er det Roy i en luftspeiling, eller kanskje er det Hallvard på vei til hytta i Velfjorden.

På forsiden nå


...

Legen stengte kontoret og dro til Libanon. Dermed mistet 800 pasienter tilbudet

Legekontoret i Nord-Lenangen er stengt fra 26. september til og med 5. oktober.

...

Skulle merke to mil skuterløype, så oppdaget de at noe var helt galt

- Dette betyr dårligere sikkerhet på fjellet.

...

Her stikker ekornet av med leken til hundene

- Jeg har aldri sett maken, sier Gretha Johannessen.