Det er sjelden Mozarts requiem blir framført i Tromsø. Det er ei sterk og vakker dødsmesse, bestilt av grev Walseg etter hans kones død da hun bare var 20 år gammel. Messen ble første gang framført i 1793, og blir framført ofte, særlig i Tyskland og Østerrike.

Det Norske Solistkor er et av landets aller beste kor. Og Tromsø kammerorkester viste torsdag kveld at de stadig heiser kvaliteten ett hakk opp. Samspillet mellom koret og orkesteret var tilnærmet helt perfekt – fra den svakeste tonen til den kraftigste, som varslet om vredens dag som inneholder alt som verden skal dømmes for. Så bønnen om tilgivelse og evig hvile.

Alt formidlet på den vareste, voldsomme og vakreste måten man kan tenke seg.

Det er ikke bare Tromsø kammerorkester som fikk oss til å være stolte denne kvelden. Sopranen Berit Nordbakken Solset fra Finnsnes viste oss igjen at hun er en solist som stadig tar et steg opp på prestasjonsstigen. Sammen med de tre andre solistene var hun med på å gjøre konserten fullendt.

Jeg forstår godt at Det Norske Solistkor stadig får oppdrag sammen med kjente orkestre. De har en utrolig ren klang, og er så presis og samstemt at det er en fryd.

Dirigent Herbert Böck ga allerede under det lille "forspillet" med Mozarts Adagio og fuge, beskjed om at han hadde orkesteret under full kontroll. Og det virket som om musikerne stortrivdes under hans dirigenthender. Her fikk vi virkelig servert en utsøkt forrett. Dystert på det mørkeste, lekende på det lyseste.

Man forlater ikke ei framføring av Mozarts requiem uberørt. Denne kvelden bidro ikke bare musikken til det. Orkesteret med sine følsomme instrumenter, koret med sin perfeksjonisme og solistene – både alene og sammen, bidro til det.

Det er all grunn til å oppsøke domkirken også fredag kveld.