Det viftes med pikker i alle størrelser. Brystene henger bokstavelig talt løse. Språkbruken er mer enn saftig, ja til tider vulgær.

Men blir det godt teater av det?

Dessverre ikke, slik HT presenterte oss for Aristofanes lystspill, skrevet med et sterk snev av ironi rettet mot menns krigslyst i det gamle Grekenland.

For meg ble den greske komedien til en nordnorsk tragedie i denne forestillingen.

Kvinnene var lei av at mennene alltid var ute i krigen. Det er da Lysistrata står fram og samler kvinne til bokstavelig talt kjønnskamp. Menn skal nektes samleie inntil de slutter å krige mot hverandre.

Lysistrata må ha vært en sterk kvinne på mer enn en måte som maktet dette. Jeg synes ikke Marit Adeleide Andreassen makter å gi rollen den glød og autoritet som kreves. Hun er god når hun synger, men som kvinnen som maner til opprør er hun for snill.

Vel nok skal dette være et lystspill, en musikal med mye humor i. Dessverre blir det langt mellom latterkulene. Å se kvinner og menn vifte med pikker i alle størrelser i nærmere en time, ender med en langt gjesp hos meg. Forestillingen minnet meg i altfor stor grad om ungdom på vei inn puberteten som endelig våger å sette navn på kjønnsorganene. Dessverre ble det også lenge mellom hver gang jeg dro på smilebåndene.

Denne forestillingen bæres i første rekke fram av god musikk og gode sangnummer. Jeg skulle så gjerne ha hørt mer av Kristin Henriksens gode sangstemme – mer enn i rollen som sprengkåt kriger.

God er også koreografien med heftige dansenummer, selv om et av dem bar preg av duskepiker som pauseunderholdere i en amerikansk fotballkamp.

Scenografien er enkelt, og får tanken et stykke på vei til å befinne seg i Grekenland.

For meg ble årets andre musikalforsøk fra Hålogaland Teaters side en ytterligere nedtur etter Bør Børson – dessverre.

Forestillingen hadde et amatørmessig preg, selv om den ble møtt med stående applaus etter teppefall.