Det var familien Graff sin kveld på SAS-hotellet fredag. Men det var imidlertid ikke småtteri de serverte “attåt” til den fullsatte salen. Det besto av Norges kanskje fremste storband med sin dirigent Frank Brodalh, og jaggu dukket ikke også den tredje Graff-sønnen Torje opp bak kontrabassen underveis.

Og da Sverre Kjelsberg inntok scenen og ga to Pussycats-låter, da gynget salen av ellevill begeistring.

Stor jubel var det også da Jan Arvid Johansen fra Nordnorsk Visegruppe som Ola Graff stiftet, avsluttet den nesten to timers lange musikalske og nostalgiske festkvelden. Så her fikk publikum i både pose og sekk.

Det ble også en muntlig reise gjennom deler av Graff-familiens bakgrunn i Tromsø. Og i salen satt også 91-årige mamma til de to sønnene som valgte musikken som levevei- selv om veien fram til scenen fredag kveld har vært nokså forskjellige for Ola og Trond. To av deres sønner, Marius og Håvard har også valgt musikk som levevei, og fikk til fulle vist at deres valg ikke er tilfeldig.

Det startet med Ray Charles-låter og sluttet med Nordnorsk visegruppe. Programmet som var valgt ga oss også et gløtt inn i det musikalske repertoaret familien behersker, fra munnspill-trudelutter til avanserte instrumenter.

En vesentlig årsak til at det ble en musikalsk festaften skal også Sandvika storband ha æren for. Under sin dirigent Frank Brodal fulgte de solistene til hver minste tone. Et sjelden dyktig storband.

Dyktig er også den unge Graff-garden. Marius er også en dyktig vokalist og Håvard viste ikke minst sitt talent med arrangementene for storband av flere låtene.

Musikkstykkene ble knyttet sammen med små historier om familien og hvordan noen av låten er blitt til.

Det ble ei musikalsk reise som særlig den litt modne delen av publikum henga seg til full av begeistring. Ray Charles har jeg nevnt. Steve Wonders musikk fikk vi lytte til. Noen av Nordnorsk Visegruppe låter (jeg skulle gjerne hatt en av de kvinnelige medlemmene med på scenen) pirret nostalgien i oss. Også Pussycats da. Med låtene Ebb Tide og Just a little Teardrop og Sverre som vokalist, fikk man modne damer til å løfte seg fra stolene i lettere ekstase.

Fire ganger Graff med “nogot attåt” ga i alle fall oss som husker litt tilbake i tiden, er herlig opplevelse med både musikken og de små anekdotene fra et liv i både sus og dus og musikk.