Det handler om å finne den riktige tonen, den du kanskje finner bare noen få sekunder i noen få av de utallige konserter du er med på. De få øyeblikkene du får bruke guds munnstykke. Lars Saabye Christensen har skrevet det vidunderlige vakre, varsomme og elegante teaterstykket som skuespiller Ketil Høegh på en fantastisk måte trekker oss inn i. Lavmælt når det er nødvendig, humoristisk iblant slik at dødens skygge ikke skal gripe tak i oss. Vemodig og litt vondt når tonene dør hen, når kjærligheten brister og døden rammer brutalt.

Per Olav Sørensen har valgt en spennende regi når denne poetiske historien skal formidles til oss. En scene med musikkinstrumenter. et piano, slagverk, saksofon og kontrabass fører oss inn i jazzens verden, den verden hovedpersonen Daniel lever i. Grepet, ja nesten besatt, av denne musikken i en alder av 13 år da han hørte de første tonene framført av Chet Baker. Han skulle bli jazzmusiker, et valg hans far (Bjørn Sundquist i bakgrunnen på filmlerret), ikke var begeistret for.

Og det er jakten på det helt perfekte, som for han er den tonen du finner bare noen få sekunder i løpet av ditt musikalske liv, han streber etter. Den jakten som også lammer kjærlighetslivet, som får deg til å leve et liv på turné fra jazzlokaler rundt om i verden. Vi møter Daniel to og en halv time etter han falt død om på scenen. I døden formidler han om sitt liv, sine drømmer, sine opplevelser og sin lengsel til oss.

På scenen står Ketil Høegh ofte alene, og formidler alt dette til oss. Det gjør han uten de stor faktene, men med små bevegelser, et riktig tonefall hele veien, noe som drar oss publikummer inn i sin verden, som får oss til å lytte, til å forstå. Iblant dukker andre opp på filmlerretet i bakgrunnen. Portieren på hotellet Ingar Helge Gimse opp, Anneke von der Lippe som hans kone, Fridtjof Såheim som hans medmusiker og fortelleren Lars Saabye Christensen.

Sammen skaper de et bilde av de opplevelsene på godt og vondt som den døde vennen fikk med seg i løpet av et forholdsvis kort liv. Det er et teaterstykke som sniker seg varsomt inn i ens sjel ved hjelp av både humor og alvor. Det handler om tonen og døden, en begge deler kan jo også være veldig vakkert når det blir formidlet på en slik nydelige måte. Jeg skulle tro at dette må være blant det aller beste Lars Saabye Christensen har skrevet.

Det skal stor skuespillerkunst til for å stå på en scene alene og få fram de vakre og varsomme nyansene i teksten. Ketil Høegh viser igjen at han er en stor rolletolker. Han skaper bokstavelig talt liv i den døde musikeren, og bringer hans budskap, hans lengsel, men også smerte til oss publikummer. Og regien er løst på en utmerket måte.

Det er blitt det Lars Saabye Christensen sier i programmet: Musikk og språk er to sider av samme toneark. Her smelter de sammen til stor kunst, skapt av store aktører på hver sine felt; vakkert og poetisk. Det rører ved noe dypt inne i en.