Krigen kom tett innpå oss i kulturhuset onsdag kveld. Nesten ubehagelig nært slik den ble skildret gjennom musikk, bilder og dikt.

Både Dimitri Shostakovich og Richard Strauss opplevde krigens gru på nært hold. Men de formidlet den på forskjellige måter og med store nyanser i avsky og protest gjennom sin musikk.

Shostakovich skrev sin kammersymfoni som en protest mot fascismens gru og brukte Dresden lagt i ruiner som utgangspunkt.

Strauss komponerte sin Metamorfoser i krigens siste måneder – et verk for 23 solostrykere.

Ketil Høegh har satt sammen bildene til denne smertefulle forestillingen.

Det er blitt ei billedfortelling som i samspill med to store musikalske mesterverk nesten filleristet oss. Redde barneøyner, øyner som ba om hjelp og trøst, barn som trøstet hverandre. Redsel og gru. Blod og død. Sinne og fortvilelse. Krigens gru og smerte i bilder, også krigens vanvidd i Shostakovichs verk, framført på en fortreffelig måte av Tromsø kammerorkester.

Deretter Strauss nesten fortvilte stille rop i Metamorfose, et verk som krevde like stor dyktighet av musikerne som Kammersymfoni op. 110.

Og under den framføringen trådte Siren Kathrine Waarøe på scene og skapte sitt lille store verk som også skildret barnets ensomhet.

Mads Gilbert tok oss med til sykehuset i Gaza og lot oss få høre krigens drønn slik de opplevde det innenfor veggene på sykehuset- og minne oss om fred er å skape gjennom Nordal Griegs dikt.

Det ble ei forestilling jeg tror vi sitte i mange av oss veldig lenge. Og den viser hvor enkelt krigens grusomheter kan formildes gjennom bilder og musikk. Ei forestilling som bør vises for mange, mange.