Avslutningskonserten for Barentsjazz 2009skulle bli en legendarisk musikalsk maktdemonstrasjon.

Norge, Sverige og Finland hadde gått sammen om å lage et konsertprogram, hvorpå en komponist fra hvert av disse landene hadde blitt valgt ut til å skrive en 20-25 minutters komposisjon. De tre verkene skulle så fremføres av et orkester bestående av femten musikere, som også var hentet fra de samme landene.

Komponistene har svært ulike uttrykk, men er alle forankret i modernistisk musikk – tverrsnittet mellom jazz og klassisk. Samtlige komponister er også kompromissløse i sitt håndverk, noe som utfordrer både dem selv, musikerne og ikke minst publikum.

Håvard Lund

Den første komponisten som skulle få sitt verk fremført varHåvard Lund med hans Secrets From A Colemine. Lunds musikk er først og fremst leken og fanger opp i seg flere kontrastfylte klangfarger.

Han fyller opp partituret med en haug av små utkast og motiver til hver enkelt stemme, som sakte, men sikkert til sammen bygger seg oppover mot et nesten-klimaks, før alt så ”tas helt ned ” igjen. Andre ganger forlenges spenningen ved at Lund går fullstendig uventede veier.

Som komponist viser Lund en unik evne til å spille på hele orkesterets muligheter, og ikke sjeldent sjenker han instrumentene uortodokse stemmer.

Oppsummert kan kanskje dette verket sies å være en surrealistisk scherzo med røtter i både impresjonismen, frijazz og Lunds eget samtidsunivers.

Olli Roman og Tim Hagan

Andre komponist ut var finske Olli Roman, som fikk sin musikk, titulert Matka – en reise, fremført under ledelse av Jukka Myllys eminente taktstokk. Roman hadde funnet inspirasjon i tekster fra finsk lyrikk som kort fortalt handler om reise, bevegelse, utvikling, eksistensialisme, men også det helt enkle og nære, samt det naturlige forholdet mellom alle disse aspektene, fenomenene.

Roman knytter sammen en rekke assosiasjoner og skaper stort bevegelsesrom innad i orkesteret. Hver musiker er tvunget til å ta et oppgjør med seg selv når denne musikken skal formidles. Romans verk var min definitive favoritt og ga så mye substans og tyngde at Tim Hagans verk, Orville, Wilbur and Daytonalityneppe fikk den konsentrasjonen det fortjente – til tross for at jeg koste meg voldsomt med denne musikken også.

Suksess

Å beskue dette orkesteret av fullendte musikere, å se dem hekle seg gjennom de tre verkene – og det etter kun to (!) dagers øving var en sjelden glede. Og jeg er nesten fristet til å si at denne produksjonen, og ikke minst dens konsept, revolusjonerte hele jazzfestivalbegrepet, grensesprengende og rått! Det er med den største glede at jeg kan erklære Barentsjazz 2009 for en forrykende suksess!