Hålogaland Teaters oppsetting av Misery har blitt en vellykket teater-thriller, der skuespillerne virkelig får flekset sine mørke muskler.

Allerede i første scene gjøres publikum smertelig klar over at dette ikke er noe hurra-meg-rundt teater vi bydes på. Forfatter Paul Sheldon, i Duc Mai-Thes skikkelse, kommer ut for en skrekkelig bilulykke.

LES OGSÅ: Ketils skrekkpremiere

Han reddes av Annie Wilkes (Maryon Eilertsen) som beslutter å ta forfatteren ikke til sykehuset, men hjem til seg selv. Wilkes er sykepleier og velger å pleie Sheldon selv, hun er nemlig hans «aller største fan». Og derfra går det nedover.

Norgespremiere

Stephen Kings roman, og Rob Reiners filmatisering, er godt kjent for mange. Teatervarianten til Simon Moore er ikke like mye vist, og aldri før i Norge. Dermed var det på høy tid at HT la til rette for å la spenningen sige inn over Scene Øst.

Det går ikke lang tid før Marion Eilertsen begynner å imponere. Hun balanserer på en knivsegg med overstrømmende omsorg og kjærlighet på den ene siden og terroriserende galskap på den andre. Det er vanskelig å si hva som er mest skremmende. Eilertsen får oss til å føle en viss sympati for rollefiguren, før hun i neste øyeblikk røsker teppet vekk under beina dine, og du sjokkeres av hva hun får seg til å gjøre.

I et over en og en halv times langt stykke, uten pause, og med kun to personer på scenen er det åpenbart at det meste står og faller på skuespillerprestasjonene. Begge to må fungere, og de må fungere bra. Derfor er det hyggelig å si at de faktisk gjør det.

Føler smerten

Kathy Bates briljerte i sin oscarvinnende opptreden som Wilkes i filmen, og det var knyttet store forventninger til Eilertsens rolletolkning, men la oss ikke glemme Robert Sheldon og Duc Mai-The. Mai-The framstiller en troverdig utgave av Sheldon. Vi føler smerten hans, vi kjenner abstinensene rive i kroppen, og vi setter pris på galgenhumoren hans.

Problemet er scenene hvor Sheldon blir forlatt av Wilkes, der han tidvis fører en nesten parodisk samtale med seg selv. Wilkes har nettopp trampet av gårde i et voldsomt raseri og tilsynelatende forlatt Sheldon - alene, uten smertestillende. «Dette blir trøbbel,» sier Sheldon. «Dette blir skikkelig trøbbel».

For et soundtrack

Utover det har Høegh gjort en mer enn godkjent jobb i sin HT-debut i registolen. Forestillingen er stramt sydd sammen, overgangene er naturlige og la meg bare si at Høegs valg av Per Martinsen og Kolbjørn Lyslo som komponist/lyddesigner er genialt. Jeg tok meg selv i å tenke «For et soundtrack!»

For det var en nær filmatisk opplevelse. De elegante detaljene, den sitrende, illevarslende musikken, den uhyggelige skrekkfølelsen. Det er så stilfullt gjort. Og det står perfekt til Dagny Drage Kleivas sparsomme, men effektfulle scenografi. Fem blå dører, fire hengende lyspærer, ei brun seng. Foruroligende.

Midt i alt det mørke finner vi også humor. Sheldons opplesning fra bokperlen «Misery¿s Return» er makeløse, og Eilertsens mange galskapsvarianter lurer smiler fram ¿ selv om redselen aldri er langt unna. Balansen er viktig, humor gir pusterom, men «Misery» er i bunn og grunn en uhyggelig opplevelse. På aller beste måte.