Det er noe med å hylle sine egne. Noe vanskelig. For enten gjør vi det ikke, eller så gjør vi det for sent. Og når vi en sjelden gang gjør det tidsnok, har det en tendens til å bli klamt, pompøst og ukritisk. HTs tribute til sin egen musikalske leder er ingen av delene. Den er tvert imot både selvironisk og befriende uhøytidelig, og den holder mål kunstnerisk.

«Kor mange elve har rent ut i havet», spør hovedpersonen selv i innledningsstevet.

BILDER: Se bildene fra Teddy

Og hvem vet? I hvert fall ikke Sverre Kjelsberg, som «har glemt mer enn de fleste har opplevd». La oss være glade for det han husker.

Og la oss være glade for at HT har valgt riktig form på hyllesten. «Humoristisk musikkteater» er kanskje rett uttrykk, selv om det er langt mer musikk enn teater.

DEBATT: Si din mening om forestillinga i kommentarfeltet nederst i artikkelen.

Men mellom klassikerne kommer det stikk som er både dristige og morsomme - flere av dem skrevet av Kjelsberg selv. Dessuten har Tove Mack hatt en svært heldig hånd med koreografien, for eksempel under Balladen om Torolf Bugge.

Det hjelper jo selvsagt også at det er flere enn Teddy sjøl som har selvironi. Da Mikkel Gaup kom inn i kofte som En liten samegutt, var det mange flere som turte å le enn for 30 år siden. Det samme gjorde folk da han spøkte om eget fengselsopphold, og ikke minst da Ida Holten Worsøe uhyre begeistret og nyfrelst agerte blond søring da Gaup var ferdig.

Jeg har helt siden HT-debuten hennes i Cabaret hatt stor respekt for Ida Holten Worsøe. Og jeg har aldri sett henne bedre enn her. Her får hun briljere både med godt spill og fabelaktig vokal.

For det er nettopp her min hovedinnvending ligger etter premieren: Foruten Holten Worsøe er det ingen som behersker begge deler. Og ettersom det er musikken som preger stykket, er det den store variasjonen i vokalprestasjoner som trekker ned. Maria Haukaas Storeng kan jo framkalle gåsehud når som helst, og spranget ned til mange av de andre blir vel stort. Og når jeg først er inne på trekkfaktorer: Scenografi.

Men bevares, her er nok å glede seg over. Kristian Fr. Figenschow jr. skuffer absolutt ingen som Twin Peaks-karakter i Her skal æ gå, og da Bjørge Lillelien kom på lufta med opprykkskampen mot Moss i 1985, kom også Live Aid-versjonen av Cup-sangen fra 1996.

Jeg tviler vel på om stemninga har vært særlig mye høyere på HT enn akkurat da. Allsang. Og bølgen.

Førsteakten ble avsluttet med en flott ensembleversjon av (Det lukte) Øl, og etter pausen fortsatte det humoristisk med Holten Worsøes lek med strykerne i Tromsø Kammerorkester, før hun like etterpå sang en varm Bellman-duett med Sverre Kjelsberg.

Det ble mer politikk etter pausen, uten at det ble mindre viktig eller bra av den grunn. For hvis du ikke blir rørt av Ellinors vise, bør du få sjekket om du fortsatt har puls.

Vi fikk en mektig meny, vi bestilte alt, og vi fikk det - uten å gå hjem mette. Alt gled ned; anekdoter fra Teddy og fra groupiene, humor og alvor ¿ kultur og politikk, slik Kjelsberg selv flettet dem sammen i Samiid Ædnan. Vi nøt jazz og rock og viser og klassisk. Og et tilbakeblikk på en spesiell kulturell og politisk epoke både lokalt og nasjonalt. 20 Teddy uten filter er nemlig også en viktig historietime.

Og for første gang føltes det fristende å sitte igjen.

DEBATT: Si din mening om forestillinga i kommentarfeltet her: