Det er sikkert ikke lett å deise ung og usikker inn i musikkbransjen, men Maria Mena har holdt stand siden hun var fjortis. Hun har produsert en hyppig rekke med radiohits og til og med vunnet Spellemann for sin siste plate Cause and Effect (2008).

– Pappa fant ut at han kunne tjene penger på meg, tok meg i studio og sa: syng, bitch, syng, er noe av det første hun deler med Driv-publikum torsdag kveld, i et forsøk på ærlig sarkasme.

Siden hun som fjortenåring sang sin bittersøte klagesang Lullaby, som handler om morens fraværende kjærlighet, har popartisten gjort det til sin nisje å fortelle omverdenen gjennom sine låter hva hun føler.

Ikke nok med at sangtekstene gir uttrykk for et brukket sjelsliv, hvor anoreksia, depresjon, familiekonflikter, dårlig selvbilde og umulig kjærlighet utgjør hovedbildet, bruker hun mye tid på scenen for å forklare hva hver sang handler om.

Det er noe ambivalent med denne åpenheten. På den ene siden er det fint å skape nærhet med publikum, men når artistens livshistorie overtar formidlingen av musikken, levner Maria liten tillit og mulighet for publikum til å tolke musikken i sitt eget univers.

Det er synd. Maria Mena er en dyktig vokalist og låtskriver, som viser en utrolig teft for radiovennlig pop. Konsertmessig blir det for intimt, for tregt og for sprikende.

Hennes trang til å fortelle alt gjør konserten stakkato, med ujevn forventning og stemning blant publikum. Det blir derfor litt for mye Maria og litt for lite musikk, under hennes første offisielle konsert i Troms.

Bandet hennes kommer sjelden til sin rett, og de få gangene det virkelig fungerer på scenen er når tempoet går opp, melankolien faller i bakgrunnen og historien om låtens opprinnelse blir liggende. Det er dessverre ikke det Maria Mena er best til.