Maken til Peer Gynt har aldri vært spilt på en scene tidligere. Knut Nærum har skapt en Peer som jeg tro den godeste Henrik Ibsen likevel hadde nikket anerkjennende til. Og Hålogaland Teater med regissør Ivar Tindberg har laget ei forestilling som til tider er det glade vanvidd. Særlig 2. akt er ei latterkule av reine galskapen.

Allerede i åpningen skjønner man at her vil man få se en annerledes fortelling om mannen som ville bli keiser, men som til slutt havnet hos sin elskede Solveig.

Bukkerittet ned Gjendeeggen er flyttet til Jiekkevarre i Lyngsalpan, gården i fjellbygda er blitt et fiskevær med fiskehjeller som det henger tørrfisk på i Gjermund Andresens scenografi som matcher perfekt vanviddet i Nærums manus. Men fortellingen er dratt inn i vår tid med massevis av moderne sanger, rap, danser, tekster og ablegøyer. Likevel gjennomsyrer Ibsens advarsel mot å være seg selv nok, også Knut Nærums tekster.

Det er ut fra den bygda Peer drar ut i den store verden der han møter både troll og kjeltringer, der han rømmer fra ansvar og forpliktelser, der han snyter og blir snytt og møter troll, tyver og kjeltringer på sin lange reise rundt om i verden.

Forestillingen har også noen svakheter. I første akt blir det litt anmassende selv om gode poenger også triller ut her.

I 2. akt går det perfekt på skinner hele veien. Man rekker knapt å puste ut etter ei lattersalve, før man gir seg hen til den neste. Her har regissøren strammet tøylene på aktørene litt mer uten å hindre dem i å slå seg løs. Og det gjør de til gagns. Kristian Fr. Figenschow og Finn Arve Sørbøe er uforglemmelige som magedansere etter at Ida Holten Worsøe har startet ballet. Og Øystein Martinsen i rollen som Peer, viser at han også behersker de alvorlige tonene i teksten like godt som de komiske.

Koreograf Tone Mack har sluppet aktørene løs uten at de løper seg vill. Jeg glemmer heller ikke kostymene. Mange av dem er uforglemmelig. Det er blitt ei forestilling med dans, sang, musikk, gjøgling- ei blanding av komedie, musikal og tekster med en alvorlig undertoner. Kort sagt nesten ei helt perfekt forestilling om man liker denne type teater. Publikum svarte med stående trampeklapp til slutt etter å ha latterhikset seg gjennom 2. akt.

Dette var nemlig knakende morsomt.