– Den er så ny at jeg vet ikke helt hva den er ennå.

Liv Lundberg smiler og ser på den tynne boka med det gråblå omslaget. I hvit skrift: Når jeg ikke hører hjemme. Snødekte fjelltopper under tittelen og et forsiktig lys faller mjukt inn fra sida. Bildet er ikke tatt i Bardu, Lundbergs fødested, men lyset fortsetter inn mellom de stive permene – til greske guder i Athen og hjem igjen, nordover til «der lyset smelter mørket og mørket fortærer lyset».

Til søstre og brødre

– Boka er en reise tilbake til sitt eget opphav, til den dalen, til det stedet. Vi bærer på en arv alle sammen, og boka er tilegnet mine søstre og brødre, sier Lundberg.

Som da hun begynte på skriveprosjektet skulle dikte fram barndomsdikt.

– Men det ble ikke ordentlig. Så jeg reiste til Athen for å se det fra en større avstand. Man kan drukne i egne erindringsbilder – det behøver ikke å bli så gode dikt av det, sier Lundberg, som i møtet med den overveldende greske kunsten fra antikken fikk den avstanden hun trengte.

– Jeg ble veldig liten i det møtet, sier hun.

Og diktene kom, blant greske guder, statuer i stein og middelhavsklipper spennes ordene opp og reiser i glimt tilbake til barndommens grønnmalte kjøkkenbenk. Men også forbi disse minnene.

– Til der vi er bare små livsfnugg.

Omfavne ensomheten

I bokas andre del tar poeten desemberlyset fra Athen til Nordishavet i februar. Dikteren går om bord og gir oss en hurtigrutereise der tonen skifter, fra å føle seg aleine for alt som ble borte, til å omfavne ensomheten.

– Å oppleve lyset, eller metaforisk – å bli opplyst. Jeg ble veldig fornøyd da jeg fant tittelen til boka. Den kommer fra ett av diktene – den friheten det er å ikke være lenka til et sted, en tid, eller et språk. Det er stor fare i å søke etter det rotekte, den autentiske identiteten. Da lager man fiender av det som er ulikt ens egen identitet, og da oppstår utryddelseskriger.

Liv stopper opp.

– Jeg kan ikke la være å snakke sånn, sier hun og ler godt av seg selv.

Sju år har gått siden Lundbergs forrige diktsamling. Men hun har skrevet flere bøker disse årene. Ei essaysamling og to gjendiktninger.

Personlige dikt

– Sist kom det tre diktsamlinger nærmest i et rush. For å få avstand og finne et nytt sted å skrive fra, var det nødvendig å la det gå så lang tid. Diktene i denne samlinga er åpne og personlige på en måte jeg har sneket meg unna før.

– Hvorfor har du tort å være mer åpen nå?

– Man skal jo ikke være privat, og det synes jeg ikke disse diktene er heller. Men det dukket opp et personlig jeg i et av diktene fra Athen, og redaktøren min – og datteren min (forfatter Ingeborg Arvola), som begge har lest manuset underveis, sa: «La oss få dette nakne jeget i stedet for å lesse på med greske myter».

Og sånn ble det.

– At boka er blitt så tynn og klar er fordi jeg har en redaktør som har plaget meg. Den har vært gjennom en renselsesprosess og noen fine dikt måtte ut fordi de ikke passet inn.

Sier Liv, som nå skal dra til lyset i Algarve i fire uker og gå løs på skisser og utkast som venter.

– Men til sist – diktet du har med innledningsvis av C.P. Cavafy?

– Han er en av de store greske poetene fra vår tid. Jeg likte det diktet så godt og så handler det om anstendige mennesker. En slags hyllest til slekta mi. Og de er jaggu anstendige mennesker!