HTs moderne dukkehjem er for mye Barbie-verden, mener Nordlys' anmelder Hege I. Hanssen.
ET DUKKEHJEM
Av Henrik Ibsen.
Premiere, Hålogaland Teater 16. april 2008.
Regi: Tyra Tønnesen
Medvirkende: Marte Germaine Christensen, Tobias Santelmann, Kjersti Sandal, Per Kjerstad, Nils Johnson
Kan man tro på den moderne Nora når hun ikke viser så mye som en liten flik av selvstendighet, mot, drivkraft eller girl-power om du vil, inntil hun bestemmer seg for å forlate Torvald og barna? Når hun mest av alt bare er Torvalds Barbie, femme fatale eller utstillingsdukke?
Nei. Det er i alle fall vanskelig.
Når man setter Et dukkehjem i så moderne rammer som Hålogaland Teater gjør, så forventes det også at de har funnet fram en Nora mellom Ibsens linjer som kan være heltinne også for dagens kvinner – eller menn for den saks skyld.
Når Marte Germaine Christensen viser Noras fortvilelse og sinne, når hun har tatt avgjørelsen som vi kan fortsette å diskutere i århundre om den var riktig, det er da hun evner å gripe publikum. Lerkefuglen Nora er litt mye staffasje. Liksom forestillingen som helhet blir mer innpakning enn kammerspill.
Regissør Tyra Tønnesen har selv laget en nydelig scenografi til forestillingen. Stua til Nora og Torvald består av en enkel grønn sofa og en stort fat klementiner. I vinduet ser man snøen dale pyntelig over de fargerike husene, og verden under Tinden er fascinerende deilig som i en liten glasskule som noen har ristet på.
Vinduet er dominerende i stua, og fungerer også som videoovervåket dørklokke – og pc-skjerm.
For i den moderne verden sender man selvsagt de avslørende brevene på e-post.
Det er julaften, deilig julemusikk og Tre nøtter til Askepott. Men idyllen varer altså ikke helt til påske. Her er noe som skurrer. Og ikke bare for Nora og Torvald.
Marte Germaine Christensen og Tobias Santelmann kommer hver for seg fint ut av debuten. Men samspillet mellom Nora og Helmer mangler intensitet. Forestillinga mangler den magien som gjør at du hengir deg til det som skjer på scenen, og ikke til den teksten du en gang har lest og har framkalt provokasjon, utbrytertrang, tårer eller undring. Dette mangelen på «noe» er forestillingas største ankepunkt. Det neste er at skuespillerne som ikke er på scenen, lever et litt forstyrrende (og tidvis uforståelige) robotliv i forestillingens ytterkant.
Og Noras tydelige dødstanke er kanskje litt på kanten, bokstavelig talt.
Vi får ikke sympati verken for Barbie eller Spiderman, og heller ikke for den døende Doktor Rank (Nils Johnson).
Ibsen tåler 2008, det står ikke på det. HT er tro mot den originale teksten, og selv om vi i dag kanskje hadde flydd i taket over å bli kalt «lille vesen» og ikke hadde risikert ekteskapet på en tur i banken, så sier stykket mye om tillit, verdier og verdighet som lett kan relateres til hverdagen vi møter når vi forlater teatret.
I det virkelige liv hadde Nora og Helmer blitt sendt i familieterapi. HT skal istedet snu på rollene. Det skal bli interessant.