La oss håpe a-ha bruker denne uka til å prikke inn toppformen til lørdagens Døgnvill-konsert i Tromsø. Under turnéåpningen på Fredrikstad stadion framsto popveteranene som et noe rustent, nølende og ujevnt band med en frontfigur som tidvis så ut som han kunne tenke seg å være et helt annet sted.

Når for eksempel Take On Me hamres utover stadion og publikum eksploderer, da rusler Morten Harket bedagelig rundt, står vendt med siden ut mot publikum og har en hånd i lomma. Stemmen er fantastisk, men attituden sier «I couldn't care less».

Det virker merkelig, vi snakker om en konsert her til hundrevis av kroner, ikke et tilfeldig gløtt inn bak gardinene i øvingslokalet. Neivel, Harket er ingen Jagger, ingen Robbie Williams, men det må være lov å forvente visse forsøk på å kommunisere med publikum utover selve det å synge, om så bare et smil eller to. Noe annet vekker mistanken om manglende interesse og respekt for fansen.

Heldigvis for Harket & co. virker det ikke som et mimresugent publikum forlanger mer enn at låtene framføres, at de får synge med og at bandet er fysisk tilstede.

Men publikum får det de kom for - og som a-ha får betalt for - en hitparade bestående av et knippe klassiske poplåter ispedd tre-fire mer ukjente - men veldig fine og noe underkjente låter – som Lamb to the Slaughter og Cozy Prisons.

A-ha er forsterket med svenskene Krister Karlsson på keyboard og brødrene Sven og Pär Lindvall på henholdsvis bass og trommer. En viktig del av det visuelle uttrykket er også tre enorme videoskjermer som viser hva som skjer på scenen i kombinasjon med elegant videografikk.

18 låter. En time og 35 minutter. Det startet med en seig og haltende I've Been Losing You og sluttet med en forrykende The Sun Always Shine on TV og en ettertenksom Dark is the Night for All. Ingen toppkonsert, men a-ha viste også glimt av storhet, spesielt en fet, groovy og beattung Move to Memphis og en slående vakker Summer Moved On. La oss håpe det blir flere slike glimt på lørdag.