– Dette er mitt kjærlighetsprosjekt. Det er dette jeg liker å holde på med, sier Magne Furuholmen.

Fra en av de midtre stolradene i Kulturhuset i Tromsø ser han sitt eget band rigge klar for konsert. På åttitallet var han en av tre norske unggutter som la verden under sine popføtter. Fortsatt ruver a-ha som norgeshistoriens største, men i ettertid har det kommet historier om både uvennskap og samarbeidsproblemer mellom Morten Harket, Paul Waaktaar Savoy og Magne Furuholmen.

– For meg er a-ha et sidespor, og det har jeg også gjort klart for de andre. Hvorvidt a-ha er tjent med det får noen andre bedømme, men mine prioriteringer nå er rundt dette prosjektet, sier Furuholmen, som slapp sitt første soloalbum i oktober i år.

Kunne blitt bra

Til tross for at alle a-ha-gutta har individuelle prosjekter i dag, har Furuholmen tro på et videre samarbeid med a-ha.

– Jeg har en følelse av unfinished business med a-ha. Comebackplata vår kunne vært sinnssyk bra, men ble preget av at vi hadde vanskeligheter med å samordne oss. Lifelines burde vært en klassiker, men der sleit vi med at vi ikke greide å underordne våre egne ego. Det er trist. Vi kunne laget en sinnssyk bra plate sammen visst vi hadde samarbeida, fastslår Furuholmen.

Han omtaler seg selv som en pådriver for samarbeid.

– Men nå er jeg kanskje litt lenger ute på vidda, ler han.

Da a-ha gjorde comeback fant Magne Furuholmen tilbake til noe av det med låtskriving som dreiv han da han var yngre. Samtidig reiste det seg mange spørsmål om veien videre.

– Det utkrystalliserte seg i alle oss en individuell retning. Hva var da poenget med å samarbeide? Var a-ha bare en merkevare som vi tviholder i live? Jeg har en nesten naiv tro på at vi skal få til et samarbeid. Jeg må tro på det, eller så gidder jeg ikke. Det beste for meg er hvis vi klarer å samarbeide om prosjekter, men jeg vet ikke om det er mulig, sier han ærlig.

– Mye gruff kom ut

Siden Magne Furuholmen slapp sin solodebut, har også Jan Omdahls bok om a-ha kommet, ei bok som igjen har fått fart på skriveriene om a-ha guttas forhold til hverandre.

– Mye gruff har sluppet ut, men nå er det ute. Jeg tror folk er drit lei det. Vi er lei det selv. Vi er egentlig ferdig med det, sier Furuholmen.

a-has comeback var det som satte fart på Magnes solokarriere. Etter å ha jobba nesten utelukkende som billedkunstner i sju år, gjorde comebacket at han begynte å skrive musikk igjen, og noe av det som presset seg fram var ikke a-ha-materiale.

– Tekstene var mye av grunnen til at jeg gikk solo i det hele tatt, det som gjorde at jeg begynte å synge. Det var en ny og overraskende dreining i min orientering som bare presset på og hadde vilje til å bli noe. Jeg fulgte etter det, forteller Furuholmen.

Tekstmaterialet har også blitt med i billedkunsten. Når han har holdt konserter i Oslo, Trondheim, Hanoi, Edinburgh og London har han samtidig åpnet utstilling.

– Hvorfor ingen utstilling i Tromsø?

– Jeg har ikke blitt spurt om å stille ut her. Jeg skulle gjerne stilt ut arbeidene mine her. Det er tydelige og klare sammenhenger mellom det jeg gjør i musikken og som billedkunstner, sier Furuholmen.

Flere soloplater

Billedkunsten er sentral når Furuholmen turnerer. Med seg har han tre scenografer som projiserer på et lerret mens konserten pågår. Slik blir aldri to show like, og slik trekker Furuholmen med seg måten han jobber med bilder også i musikken.

– a-ha er et sterkt regime der veldig mye er planlagt, og det er lite forskjeller mellom konsertene. Her gjør vi det motsatt og skaper mest mulig fleksibilitet. Manifestet er fem forandringer om dagen, ler han.

Med et veldig personlig materiale og en upolert stemme mener Magne å ha plassert seg innenfor singer-songwriter tradisjonen.

– Jeg føler at jeg har hatt jævlig mye å si med hvordan ting ble lagt opp i a-ha, men når vi sto på scenen så jeg mer på min tilstedeværelse som en støttefunksjon. Jeg kunne ikke forandre konsertene, var bare en musiker, sier Furuholmen, og forteller at det lå mye prestisje og nerver i en a-ha konsert.

– Nå har nervene forsvunnet, og

jeg har ingenting å tape hvis jeg gjør alt jeg kan, smiler han.

Han har allerede bestemt seg for å gi ut flere plater alene. Men først skal «Past Perfect Future Tense» gis ut i Storbritannia på nyåret, og i mars skal han turnere i England med sitt kjærlighetsprosjekt.

– Så får vi se om låtene jeg har skrevet skal på mitt album eller i a-ha-katalogen, avslutter Magne Furuholmen.