Iren Reppen gjør entré som en skikkelig eventyrprinsesse. Med krone på hodet, tyllstas og gullsko – med gummisåler (!), applauderes hun inn av menn på geledd.

Reppen har et fandenivoldsk glimt i øyet, skuer utover salen og sier seg glad for å se så mange ensomme mennesker; selv har hun meldt seg på et reality-show for å kåre Drømmeprinsen 2004. Hun skal krone sin drømmeprins, men synes ingen av kandidatene skiller seg spesielt ut. Pytt, pytt – det er nå som regel skrekkelig uromantisk, «de fleste treffer hverandre i fylla på en bar og det ryker til helvete uansett». En finner nåde, sexy – sexy som han er, og så er det jo bare å putte ham full av alle de egenskapene han ikke har.

Sjarm og presisjon

Iren Reppen har scenesjarm så det monner. Sjarmerende, flørtende, innsmigrende, (selv) ironisk – hun har vidd, humor, snert og brodd, trøkk og tæl, energisk driv og presisjon til tusen. Iren Reppen er høyt og lavt, klatrer i lysmasta og fyker rundt med blomsterpotter, mopp og øks. Reppen er til tider et eksplosivt fyrverkeri, rent bokstavelig når hun dæljer løs med øksa på den forhatte TV 'en så røyken står i taket.

For etter alle søte oppskrudde drømmer og illusoriske forventninger har realitetene slått inn, ekteskapet – og det er et trangt skap. Forholdet byr på mange prøvelser i hverdagen, om de kan synes aldri så bagatellmessige. Men frustrasjonene er reelle nok, avstanden, savn og lengsel etter nærhet og fellesskap, ekte.

Forutsigbart

Forestillingen byr ikke på de store overraskelser.

Gjenkjennelighet er så sin sak, forutsigbarhet noe annet. Tekstene er ofte temmelig ordinære, rent ut svake iblant. Verst går det utover mannsrollen. Lars Jacob Holm, en rutinert og smidig danser, får ingenting å spille på.

De få replikkene han er tildelt, er direkte platte. La gå at ingen kan målbinde en prinsesse, men litt burde han fått å gå på. Blottet for intuisjon, antenner og taleevne, sitter han der med ølflaska og fotballbrølet foran TV 'en. En endimensjonal, håpløs fyr. Tankemessig og verbalt innskrenket til å utstøte noen basale ur-grynt.

Karikert

Dette er ingen snerten og frydefull ironisk parodi på mannsrollen, kun en overdimensjonert karikatur. Det blir ganske umorsomt det hele. Et ujevnt løp. Mannens «omvendelse» høyst utroverdig.

Fengende musikk og et orkester i storform, sørger for å holde det hele gående. Selv om forestillingen er aldri så fartsfylt, blir den for forutsigbar. Den varer ikke mer enn en drøy time, likevel fristes man til å se på klokka. Mens man kaster et siste blikk på hverdagsheltene – i hver sin liggestol foran fjernsynsapparatet. Et nytt apparat var selvsagt det hun fikk – i morgengave...