Første bind av tobindsverket om nordnorsk teaterhistorie er fengslende og altoppslukende lektyre. Forfatteren er levende engasjert i sitt materiale, demonstrerer grundige og innsiktsfulle kunnskaper, og formidler en ukjent historie på formidabelt sett. Rent ut briljant. Forfatterens engasjement smitter over på leseren. Det er et ambisiøst prosjekt Jens Harald Eilertsen har gitt seg i kast med: Å gi en samlet framstilling av teaterhistorien i nord fra istid til 1971 da Hålogaland Teater ble opprettet, - men resultatet er imponerende.

«Ideen om å skrive den nordnorske teaterhistorien ble født av nysgjerrighet og båret fram av kjærlighet, glede og trass» skriver forfatteren i forordet. I prologen følger han opp med en personlig opplevelse av hva teater kan være.

«Lyset trakk seg tilbake inn i natten. Stillhet. Over hodet mitt eksploderte himmelen i et kaleidoskop av nordlys og stjerner, og i de indre regioner romsterte rare deilige kilinger, som marsjerte i gledesopptog gjennom de varme blodårene. Og utenpå - huden var som følelsesløs av frost. Kinnene svei i kulda, barten rimet og teaterstykket var ferdig. Jeg hadde overvært generalprøven på «Sezuan» av Bertolt Brecht og var sikker på at jeg hadde vært med på en av de store begivenheter i mitt liv». Slik beskriver Eilertsen magien han opplevde ved den islagte innsjøen Buletjavre ved Kautokeino i 1991, da det store teatersamarbeidsprosjektet «Sezuan» så nattens lys under åpen himmel.

Etter de innledende kjærlighetserklæringer til teatret, er det historikeren og analytikeren som tar over.

Teatrets opphav

Eilertsen gir et spenn fra de greske tragedier til nordlige egne med teatertradisjoner tuftet på kulturen til en urbefolkning og fortellertradisjonen rundt leirbålet. Han tar for seg teaterforskeren Jon Nygaards oppsiktsvekkende påstand om at verden første teaterscene var området rundt Storsteinen i Bossekop i Alta. Et høytrykk over ismassene for mellom sju og tolv tusen år siden skal ha ført til middelhavstemperaturer på våre breddegrader. Menneskene innvandret i takt med snøsmeltingen østfra, og bosatte seg langs de nordlige kystlinjene for å drive jakte og fiske, og muligens også spille teater på utescenen innerst i Altafjorden..., ifølge Nygaard. Storsteinen har 2500 år gamle helleristninger og må ha vært et samlingspunkt for seremonier og ritualer. Eilertsten kan ikke helt gå med på Nygaards teori, så lenge det er påvist atskillig eldre bosettinger med rituelle samlingsplasser i både Asia, Afrika og Amerika, men mener den rituelle historien, urteatret, i norsk sammenheng kan spores tilbake til Finnmark. I en slik definisjon kan Storsteinen regnes som Norges første scene.

Forfatteren tar for seg de norrøne mytologiske ritualer, kirkelige spill og middelalderens mysteriespill, de første nedtegnelser om teaterforestillinger i Norge; datert Bergen 1562, og oppblomstringen av teaterkunsten i Europa på 1600-tallet med dramatikere som Cervantes, Shakespeare, Racine og Moliere til klassisismens teatergjennombrudd i kongeriket Danmark-Norge. Europeisk bykultur skulle også favne teaterlivet i Nord-Norge, som på 1800-tallet var preget av private, dramatiske selskap, hvor borgerskapet moret seg med å spille dramatiske klassikere, inntil den religiøse vekkelsen på 1850-tallet satte en effektiv stopper for det hele.

Kampen for scenekunsten

Jens Harald Eilertsen setter teaterhistorien inn i en politisk og sosiologisk kontekst, det være seg i europeisk, nasjonal og lokal sammenheng. Sildefiskeriene skapte klondykestemning noen år, og gjorde landsdelen populær for omreisende teatertropper. Opprettelsen av fast hurtigruteforbindelse betød enormt. Finnmarks første avisredaktør, Iver Christian Rostad, tok i 1870 opp saken om et ambulerende profesjonelt teater i landsdelen. «Nationalturnéen» til Ludovica Levy (en spennende dame) fra 1907 og utover, blir forløperen til Riksteatret. Pionerer som Hulda Garborg (med Det Norske Spellauget) og Gunvor Sartz, skulle få stor innvirkning på teaterlivet i nord. Amatørteaterbevegelsen blomstret, og revyer ble spilt i idrettslag, avholdslag og turnforeninger.

Ønsket om en mer rendyrket teaterorganisering oppsto etter krigen og resulterte i opprettelsen av Tromsø Teaterlag og Hammerfest Studiescene. Sistnevnte startet av Gunvor Sartz som også fikk det nyskapende Studioteatret, basert på Stanislavskijs teatermetode, på «Gjenreisningsturné» i landsdelen. Riksteatret har sin premiere i Kirkenes i 1949. Klimaet og mangelen på egnede lokaler er problemgjengangere.

Hålogaland Teaterselskap blir stiftet i 1954 med legendariske Lars Berg i som sentral kraft. En visjonær kraft, som delvis var på kollisjonskurs både med profesjonelle i sør, og amatører i nord. Hans motto var ufravikelig: «Nordnorsk mål på nordnorsk scene» og målet rett og slett et profesjonelt teater i landsdelen. Forfatteren påviser hvordan deler av amatørteaterbevegelsen faktisk motarbeidet ideen om et eget stasjonært og profesjonelt teater i Nord-Norge. De ville heller samarbeide med Riksteatret om egne produksjoner. En av mange bremseklosser. Forfatteren makter skape rene thrilleren ut av møtereferatene fra alle utvalg og komiteer som skulle være i sving i årevis. Utfallet kjenner vi, Hålogaland Teater, landets første allmannastyrte, blir opprettet i 1971, men veien fram er lang, kronglete – og spennende. Pionerne blir behørig kreditert.

«Nordnorsk teaterhistorie» er et storverk – og et praktverk. Det er en staselig og vakker bok med ypperlig billeddel og layout. Verket er detaljrikt og er krydret med anekdoter som bidrar til lystlesingen. Gjennomført grundig, solid og veldokumentert. En bragd av et teaterhistorisk verk.