Nordlys' lesere og NRK Nordaførrs lyttere var aldri i tvil: Graveyard Paradise er tidenes beste nordnorske låt. Asa Krogtofts klassiker fra 1967 fikk tre ganger så mange stemmer som Halvdan Sivertsens Kjærlighetsvisa og Pussycats' Just A Little Teardrop som følger på de neste plassene.

– Kjempeartig, det er gøy at den har overlevd så lenge, og at folk husker den enda, sier Asa Krogtoft.

Når det gjelder tidenes album var det veldig jevnt mellom debutalbumene til Pussycats og Madrugada, men til slutt trakk Psst! Psst! fra 1966 det lengste strået.

– Utrolig moro! Det var den første norske popplaten med et band med eget materiale. På den måten var Psst! Psst! banebrytende. At den vinner, betyr at den har hatt betydning i mange menneskers liv, sier Trond Graff.

Jentene rev av hår og klær

Nordlys Lørdag samlet de to herrene på gamle tomter i hovedstaden. Asa og Trond krysser Karl Johans gate uten at noen leer på så mye som et øyenbryn.

– I 1966 kunne vi ikke krysse gata her uten at de ble opptøyer, jentene rev av oss både hår og klær, minnes Trond Graff.

Hit reiste purunge 126 – Asbjørn Asa Krogtoft, Gunvar Marken, Roger Saksenvik og Oddvar Hansen – i 1966 for å spille inn sin første singel, Veto/Little You, i Roger Arnhoffs legendariske lydstudio.

Ingen dagligdags hendelse for gymnasgutter fra Bodø. Hverdagen besto av å kjempe om de få spillejobbene mot de andre bandene i Bodø, blant annet Halvdan Sivertsen som spilte i bandene Fakers, Ex-Fakers, Former Ex-Fakers og Former Retired Ex-Fakers.

Historien sier at platekontrakten til 126 ble sikret etter en seier i en talentkonkurranse i Mo i Rana, men vel så viktig var det at en klassekamerat i Bodø hadde en onkel i firmaet som distribuerte RCA Victor i Norge, og som var på utkikk etter lovende norske band.

Pussycats var kongene

Da 126 reiste til Oslo, var Pussycats – Trond Graff, Sverre Kjelsberg, Ottar Aasegg, Friedel Brandt og Ingemar Stjerndal – allerede de ubestridte kongene av Pop-Norge.

– For oss var Pussycats helt knall, sier Asa.

Selv om det ikke var like enkelt å følge i kjølvannet av Pussycats i siste halvdel av 60-tallet.

– Jeg husker vi skulle ta inn på et hotell i Stavanger, men da de hørte dialekten vår, var hotellet plutselig fullt. Jeg tror det kan ha en sammenheng med at Pussycats hadde vært der uka før, ler Asa.

Pussycats kom til Oslo via Stockholm. De varmet opp for Rolling Stones i 1965, og turnerte deretter landet på en slik måte at det ble satt fullstendig på hodet. Avisene var fulle av skandaleoppslag om alt fra kidnapping av ungjenter til planer om en ikke særlig politisk korrekt turné i Sør-Afrika – det meste var imidlertid bare snedig iscenesettelse og mediamanipulering fra manager Sten «All PR er god PR» Ekroth.

Politiet ble kalt ut i gatene, og øvrigheten raste mot de langhårde pøblene nordfra. De prøvde å nekte guttene å spille, det skjedde blant annet i Tromsø, og ungjentene elsket dem – selvfølgelig.

– Det var et kultursjokk. Vi herjet rundt, og småjentene til alle direktørene på vestkanten lå langflate etter oss. Jeg var litt restriktiv på det med damer. Nå kan jeg angre nå, ler Trond.

Egne låter

Hovedårsaken til at Pussycats og 126 slo gjennom var at de hadde eget låtmateriale. Bransjen ellers var preget av coverlåter av siste nytt fra USA og England.

– Det hadde ikke nyttet å komme nordfra med coverlåter, vi hadde aldri blitt til noe uten den kreative nerven vi hadde, sier Trond.

– Det var flere band som var bedre musikere enn oss, men vi var flinkest til å skrive eget materiale – det var vår store fordel, forteller Asa.

I 1965 og 1966 var Pussycats det store bandet i Norge, og når de ble avløst på tronen, så var det av et annet nordnorsk band – 126.

– Men Graveyard Paradise er jo ingen nordnorsk låt, den er bare tilfeldigvis skrevet av en som er derfra, sier Asa.

– Men samtidig vil jeg si at vi brøyta land, etter oss var det ikke lenger noen skam å være fra Nord-Norge. Der gjorde vi et nybrottsarbeide som vi kan være stolt av, sier Trond.

Nedturen

To album ga Pussycats ut før det var slutt, begge kom i 1966 og var store suksesser både hos publikum og kritikere. 126 rakk bare å gi ut et album, Curtains Falling i 1968, før det var brått slutt.

På slutten av 60-tallet levde Trond Graff som en uteligger. Han i bilen, og hadde ikke penger til mat. Kontrasten var stor til livet som popstjerne bare et par år tidligere da han bodde på Grand i rom med gullkraner på badet.

– Hva skjedde?

– Det skjedde nye ting. Dansebandene kom for fullt, og tok publikum med storm. Jeg var med interessert i å gjøre liknende ting som Hendrix og Cream, men som en sa: Kor skal du spelle det der hen? Hvem skal kjøpe det der? forteller Asa.

Asa gikk videre med bandet Taboo og også som soloartist. De siste 20 årene har han ikke drevet aktivt med musikk, og har bodd henholdsvis i Spania og ombord i båten sin i Oslo sammen med sin kone Elisabeth. (Elisabeth har forøvrig fått en egen sang, bla om å se 19.plass på låtlista.)

Trond Graff har gjort mye forskjellig; spilt i dansebandet Septimus, hatt enmannsband – de siste årene har han vært sentral i Oslo Nye Dukketeater før han ble rammet av hjerteinfarkt en tid tilbake.

Men rett som det er, går Pussycats på scenen og holder gjenforeningskonserter og avskjedskonserter.

– Det er utrolig hvor lenge man kan holde på med avskjedsturneer. Det har vi holdt på med siden 1981, sier Trond, og innrømmer at Pussycats glansperiode var en gylden del av livet.

– Hver gang vi skilles, dør jeg litt inni meg.