BARENTSHAVET: Krefter i Russland kritiserer statsminister Medvedev (innfelt øverst) for unnfallenhet i delelinjeforhandlingene og krever at president Putin (innfelt øverst) «tar Barentshavet tilbake». Innfelt nederst kronikkforfatter Geir Hønneland. Foto: Ole Åsheim og Reuters

Ta Barentshavet tilbake, Putin!

KRITISKE RØSTER: Fra flere hold i Russland kommer det kritikk mot delelinje-avtalen. Men den er verken farlig eller særlig oppsiktsvekkende.

Publisert 24.03.2013 kl 23:00 Oppdatert 25.03.2013 kl 11:58

Tips en venn på e-post:



Russlands statsminister Dmitrij Medvedev er utsatt for hard kritikk i russiske medier for angivelig å ha gitt bort verdifulle petroleumsfelt gjennom delelinjeavtalen med Norge fra 2010. Kritikken omtales som «oppsiktsvekkende» i norske medier. Den er imidlertid verken ny, overraskende eller særlig vektig.

Medvedev frontet i sin tid delelinjeavtalen som Russlands president. Avtalen innebar at det tidligere omstridte området i Barentshavet ble delt i to like deler. I norske petroleumskretser gned man seg i hendene over en avtale som var i overkant av hva man hadde kunnet forvente seg. I offentligheten ble avtalen først og fremst hyllet som et utsøkt stykke kompromisskunst mellom to gode naboer, til beste for begge land.

Lite populær avtale

Det ble raskt klart at avtalen ikke var like populær i Russland. Særlig i fiskerikretser – både i Murmansk og i Moskva – ble den framstilt som et uttrykk for at Russland hadde lagt seg flat for norske krav. At Russland hadde gitt slipp på sektorlinjeprinsippet, ble tolket dit hen at forhandlerne ikke hadde forsvart russiske interesser godt nok.

Kritikken fant gjenklang helt inn i Statsdumaen, som med knapt flertall ratifiserte delelinjeavtalen i 2011 – kun presidentpartiet «Forente Russland» stemte for. Kritikken har ikke avtatt. Snarere har den eskalert. Avisen Stillehavstidende publiserte nylig en artikkel med tittelen «Hvordan skal Putin ta Barentshavet tilbake?» (for så vidt bare en av mange liknende artikler som trykkes i russiske aviser om dagen).

«Ta Barentshavet tilbake»

Artikkelen presenterer delelinjeavtalen som en unnlatelsessynd fra de russiske forhandlerne; de «glemte» så å si å benytte seg av retten Russland har til å gjøre grenselinjer langs sektorlinjen gjeldende, nedfelt i russisk lov allerede på 1920-tallet.

Den «skandaløse» avtalen fører til enorme økonomiske tap for Russland – og framfor alt er den urettferdig. Tidligere sovjetisk visefiskeriminister og kjent samfunnsdebattant Vjatsjeslav Zilanov foreslår et «veikart for presidenten» med det mål for øyet å «ta Barentshavet tilbake». Blant punktene i veikartet er å nedsette en kommisjon med russiske og utenlandske eksperter for å vurdere om delelinjeavtalen er en rimelig avtale etter havrettens forståelse av begrepet.

På bakgrunn av kommisjonens konklusjoner må presidenten så vurdere om delelinjeavtalen bør modifiseres eller rett og slett annulleres. Videre bør det innkalles til en ny «Spitsbergen-konferanse» for de opprinnelige signatarmaktene til Svalbardtraktaten av 1920 for å vurdere gyldigheten av Fiskevernsonen rundt Svalbard, som Norge opprettet i 1977.

Utrettelig kritiker

Zilanov har vært en utrettelig kritiker av russisk ettergivenhet overfor Norge helt siden 1990-tallet. For oss som kjenner ham, er han en vennlig, varm og velreflektert bestefarsfigur – norgesvenn attpåtil.

Det er ikke oss hans aggresjon er rettet mot, det er hans egne landsmenn som ikke har vært tilstrekkelig på vakt når vi – fullt ut forståelig ifølge Zilanov – har forsøkt å lure dem inn i avtaler som egentlig ikke er i deres interesse. En rekke slike avtaler ble, stadig ifølge Zilanov, inngått fra 1990-tallet og utover, alt fra kvoteavtaler til enighet om å innføre nye tekniske reguleringstiltak i fiskeriene.

Nordmennene førte an – kunnskapsrike, fremadskuende og lett sleske – mens Ivan sovnet i timen «på shoppingtur i utlandet» (en vanlig russisk metafor for å delta på internasjonale konferanser). Så kom delelinjeavtalen og brakte galskapen opp på et helt annet nivå, med petroleumsressursene i Barentshavet som tapt spillegevinst.

Skepsis til Vesten

De ulike russiske holdningene til delelinjeavtalen illustrerer krystallklart de viktigste skillelinjene i russisk utenrikspolitikk.

Landets nåværende politiske ledelse har en ambisjon om å vise Russland som en sivilisert aktør i internasjonal politikk, en stat som følger folkeretten og som i det hele tatt er til å stole på. Om denne politikken ikke er direkte «vestvendt» – i betydningen henfallen til å hoppe hver gang Vesten sier «hopp» – er den utpreget pragmatisk, og i det store og hele til å like for Russlands vestlige naboer.

Den interne kritikken reflekterer det russiske folkedypets århundregamle skepsis til Vestens motiver. Zilanov har ved tidligere anledninger uttalt at delelinjeavtalen gir Norge anledning til å «stramme grepet» om russiske fiskere i svalbardsonen.

Uttrykk for strømninger

Tankegangen er at Norge var tilbakeholden med dette så lenge man hadde et uløst delelinjespørsmål med Russland. Når dette er løst, har ikke lenger Norge noe å tape på å kjøre på rundt Svalbard. Det kan være jeg er naiv, men jeg tror ikke det er noen russerfiendtlig masterplan bak norsk politikk i Barentshavet.

Zilanovs veikart inneholder også punkter om å snu privatiseringen av russisk fiskerinæring og gjeninnføre flere av sovjettidens institusjonelle ordninger. Det tar uvegerlig noe av brodden fra kritikken. Norge kan trygt senke skuldrene – Putin vil neppe «ta Barentshavet tilbake». Kritikken er et fascinerende uttrykk for strømninger som finnes ikke så langt under overflaten av toppnivået i russisk politikk. Men den er verken farlig eller særlig oppsiktsvekkende.