Norge er vertsland for Arktisk Råd, det nye samarbeidsorgan som får sin administrasjon i Tromsø. Medlemmer er de arktiske kyststater Russland, USA, Canada, Danmark-Grønland og Norge, dessuten Finland, Sverige, Island og Færøyene, som ikke grenser opp til Polhavet.

Mange har søkt om observatørstatus i Arktisk Råd. Blant dem er Kina og EU. Det burde åpne for å styrke det arktiske samarbeidet også med land som ikke har legitime rettigheter i Arktis.

Med Kina og EU på galleriet, vil landene i Arktisk Råd havne i et diplomatisk fellesskap også med toneangivende land i Europa og Asia, land som i framtida vil prege internasjonal politikk.

En diplomatisk blindgate

Men onsdag 25. januar refererte Aftenposten til «en høytstående diplomatisk kilde», som sa at Norge kommer til å si nei til kineserne. Årsaken skal være Nobels fredspris som i 2010 gikk til regimekritikeren og menneskerettsaktivisten Liu Xiaobo, en sak som har fått kineserne til å boikotte Norge.

De har gitt regjeringen skylden for at Nobelkomiteen tråkket på den ømmeste av alle tær i internasjonal politikk: Bruddene på menneskerettighetene og mangelen på sosiale rettigheter, en form for undertrykkelse som langt på vei forklarer mye av Kinas enorme vekst.

Hvis det er riktig og arktisk nei til kineserne ender opp som norsk politikk, styrer Norge inn i en diplomatisk blindgate. Koblingen mellom regjeringen i Oslo, Nobelkomiteen og norsk nei til Kina bekrefter det kineserne har hevdet hele tida: Det er et samrøre mellom Den norske Nobelkomitè og norske myndigheter, i dette tilfelle utenriksdepartementet.

Kineserne vil påstå at regjeringen i Oslo kunne stanset en øredøvende internasjonal ydmykelse av lederne i Beijing. Kina tar Norge på senga i en sak der regjeringen stadig har hevdet sin uskyld.

Dessuten kolliderer beslutningen totalt med alle gode forsetter i norsk utenrikspolitikk. Dialogen lider nederlag, dersom Norge med åpne øyne importerer en konflikt om menneskerettigheter til et område av verden, der nasjonene har forpliktet seg til samarbeid på folkerettens grunn også om urfolks rettigheter.

Ønsker å observere

Trolig er det to årsaker til at kineserne vil observere det som skjer i Arktis fra det samarbeidsorgan som ble til i 1996, blant annet for å følge de store klimaendringer i nord. Kineserne vil ha et øye med det som skjer og alt som virker inn på Kinas egen sikkerhet.

Dessuten har kineserne allerede ti prosent av verdens handelsflåte, og vil føre de enorme varetransportene til Europa på egen kjøl. Da er det ikke urimelig at også lederne i Beijing studerer fordelene med de nye seilingsrutene som åpnes med issmeltingen i Arktis.

Ikke på noe punkt har kineserne gått imot prinsippet om kyststatenes rettigheter, som også i Arktis bygger på Havrettstraktaten fra 1980-årene. Søknaden om observatørstatus betyr i praksis en kinesisk anerkjennelse av det samarbeid som er på gang mellom de arktiske statene. Det var ikke tilfelle, da en gruppe i Europaparlamentet nylig kom til at Arktis burde organiseres etter de samme løse forpliktelsene som gjelder for land med territorielle krav i Antarktis.

Utstrakt samarbeid

Men det var en snubletråd som brakte europaparlamentarikere på et pinlig tilbaketog. Mens Antarktis er et kontinent, omgitt av hav, er Arktis det stikk motsatte: Et hav, omgitt av kontinenter. Av den grunn har en internasjonal rettsordning fått sterkere fotfeste i nord, både når det gjelder grenser og rettigheter til fisk, olje, gass og mineraler. Det har langt på vei tatt knekken på det gamle arvegodset fra den kalde krigen.

Frykten for «kamp om grenser og ressurser» er i stedet endt opp som samarbeid om redning, transport, vitenskap og forskning på de enorme klimaendringer som er på gang med globale ringvirkninger.

I forholdet til alle andre land stormer Kina fram med en blanding av gammelkommunisme og markedsøkonomi, en røre av ideologi og pragmatiske som også har løftet millioner av kinesere opp av fattigdom til å bli en kjøpekraftig middelklasse. Mange land har lagt seg flate for det sluk av forbrukermakt som kommer opp i Kina. Glemt er menneskerettighetene av grunner som mer handler om varer og tjenester enn ideologier og idealer.

Dilemma for Norge

Arktisk Råd er en organisasjon for miljø, overvåking og befolkningens rettigheter og levekår. Der må kineserne finne seg i at menneskerettigheten også blir et tema, uten at de slamrer med dørene og truer med motmakt. Regimet i Beijing har selv søkt om å bli observatører i et råd av demokratiske nasjoner.

Hvis et flertall i rådet ser fornuften i å dra en av verdens stormakter med i et arktisk nærområde, kan Norge lett havne i en skyttergrav og forsterke en konflikt regjeringen har forsøkt å seile unna.

Her bør Jonas Gahr Støre hive seg på den samme pragmatismen som Kinas gamle landsfader, gammelkommunisten og markedsliberaleren Deng Xiaoping. Han formulerte en gang Kinas nye vekstfilosofi slik: «Det er likegyldig om katta er rød eller svart. Bare den fanger mus»